Hva skal jeg gjøre med håret mitt nå?

Vi har snakket og snakket. Ja, jeg har kanskje snakket mest. En dag sendte jeg melding til min forlover med følgende:
Bryllupsreise er supert, og Johnny er fin på alle punkter bortsett fra å drøfte min kommende frisyre.
Han skjerpet seg adskillig etter at hun svarte medfølende:
Han er fæl!

Håret mitt er langt nå. Lengre enn på flere år. Det hadde vært fint med noe kort og kult som ikke tok så lang tid å tørke. Men så er jeg så barnslig glad i krøller. Sånn som håret mitt er nå så virker det så livløst uten styling og stæsj. For et par år siden kjøpte jeg meg krøller for første gang siden 80-tallet, og angret ikke. Så i går ble avgjørelsen tatt. Vi følte oss roligere med en gang.
Nå sitter jeg i en frisørstol i Palma med hodet fullt av spoler. Flere har beroliget meg med at spanske frisører både er gode og rimelige. Denne er ihvertfall rimelig, så gjenstår det å se hvor god hun er. Det virker som hun er sur på meg, men jeg velger å tro at det bare er fordi jeg ikke snakker spansk, og hun selv ikke kan et ord engelsk. Vår kommunikasjon har hittil begrenset seg til at jeg sa “grande!” da hun holdt opp spolene og prøvde å vise med fingrene hvor store jeg ville ha de.

Mens jeg sitter her har Johnny atter en gang reist opp til Valldemossa for å besøke klosteret der. Vi skal møtes i ettermiddag for middagsdate. I tilfelle han ikke liker krøllene tenkte jeg å kjøpe en ny kjole også når jeg er ferdig her. Må bare ikke gå i samme felle som i Krakow;
Jeg skulle shoppe, mens Johnny skulle på en klassisk konsert, og middag sammen etterpå. Jeg kjøpte fin kjole på Zara. Uten å prøve riktignok, men fargen var fin, og størrelsen var min. Jeg kjøpte ny hårspray også. Da jeg kom på hotellrommet tok jeg på kjolen. Den hadde veldig merkelig fasong og var litt uformelig. Da jeg dobbeltsjekket størrelsen fikk jeg se at jeg hadde kjøpt gravidkjole. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle faenmeg ha på ny kjole den kvelden, så jeg strammet opp med belte så godt jeg kunne. Stiler håret litt og avsluttet med hårspray. Da jeg hastet ut for å møte Johnny kastet jeg et blikk i speilet. Hårsprayen var en glitterspray. Jeg var et juletre med posekjole. Komplimentene haglet ikke den kvelden, men vi hadde det hyggelig.

Så får vi se hvordan denne siste kvelden i Palma blir.

Rosehagen

Jeg får fortsette rapporteringen, slik jeg lovte for noen dager siden. Det er utrolig deilig å sose bort dagene på bryllupsreise! Mens vi ble fotografert begynte gjestene våre å ankomme Bjellandstrand Gård. Der ble det servert frukt, musserende og eplemost i rosehagen, hvor solisten vår fra kirken også hadde rigget seg til med gitar og en liten forsterker.

Litt musikk under mottagelsen

Da vi ankom fikk vi litt tid til å mingle med de fine gjestene våre. Folk var så utrolige blide og fornøyde med stedet!

En gong-gong kalte oss inn til mat. Opp låvebrua, inn i lokalet hvor det var dekket på et hovedbord til oss, vår aller nærmeste slekt og forlovere, samt 5 bord med 7-8 personer på hvert. Praten gikk livlig rundt alle bord fra første stund, folk fikk noe i glassene sine og Johnny kunne ønske velkommen og overlate ordet til toastmaster. Toastmasteren vår er Johnnys svoger, og gjorde en aldeles glimrende jobb. Skapte lun stemning fra første stund.

Vi ønsket oss først og fremst en litt uformell bryllupsfeiring hvor vi ikke skulle sitte timesvis i ro ved bordet og bli servert, så vi valgte oss buffét. Før servering ble vertsskapet ved Bjellandstrand gård presentert, og de fortalte litt om maten vi skulle spise og filosofien bak gården. Den provencalske bufféten bestod blant annet av pestomarinert svinenakke, nydelig tomatbasert fiskesuppe, ørret og sennepsdressing, Bjellandstrands egne pai, kjøttboller med urter, gode pastasalater, ovnsbakte nypoteter, fylte lefser med avocadokrem og reker, italiensk skinke, marinerte grønnsaker og godt med oliven, aioli, og gårdens nybakte brød. Dessverre for meg var jeg så gira og glad og oppspilt og alt denne dagen at matlysten var totalt fraværende tross all den deilige maten. Jeg fikk spist litt nydelig pastasalat med scampi, litt kjøttboller og svinenakke og det var det. Vi må prøve å få en liten reprise av måltidet når vi feirer første bryllupsdag, tenker jeg, for maten falt virkelig i smak hos alle virket det som. Alle roste den opp i skyene, og alle fant masse å spise, også lavkarbofantastene og vegetarianerne.

Toastmaster lot alle spise og kose seg uten avbrytelser før vi tok en liten pause hvor vi trakk ut og nøt solen og de fine omgivelsene. Etter pausen var det dags for taler. Jeg er virkelig ikke komfortabel med å snakke til forsamlinger, så jeg hadde på forhånd mast meg til å være førstemann ut for å slappe av resten av kvelden. Det gikk da greit på et vis. Jeg klarte å få sagt det jeg skulle si uten å miste synlig kontroll på verken armer, ben eller stemme. Så var det forloverene våre sine taler. Fine, fine forloverne våre! Vi er så heldige som har de. Også mannen min, da. For en mann. For en tale. Alt for personlig til å gjengis, men det er den vakreste og beste talen jeg noen gang har hørt. Jeg kan bare ta begynnelsen her, etter han hadde takket min bror for å ført meg opp kirkegulvet og min mor for meg;

Jeg og Karl Ove Knausgård har noe til felles. Solen stod opp da vi møtte Linda. Jeg vet ikke hvordan det er for Karl Ove, men for meg står den fortsatt høyt på himmelen og den varmer fortsatt godt. På dagen, på kvelden, på natta, på mårran.

Og den ble bare bedre og bedre. Fine, fine mannen min.

Det var nå klart for en ostebuffét. Det ble satt frem masse deilige oster, god frukt, kaffe og te. Mens vi nøt dette var det flere taler. Johnnys søster, en venninne av meg med fin sang og et dikt, en kompis av Johnny og tilslutt en takk for maten-tale som endte med Etter ein rangel av Jakob Sande. Uten manus. Imponerende! Nå var alle belåtne og vel så det, så det var på tide å forlate rommet før det ble ryddet og gjort klar til dans. Vi hadde sittet nærmere 5 timer til bords, men det fine med buffét og pause var at jeg hadde snakket også med de som satt aller lengst unna flere ganger underveis.

Kaketoppen

Litt mer mingling ute før det var klart for å skjære bryllupskake. Johnny hadde valgt kaketoppen. Veldig passende, om jeg selv skal si det. Slekt og venner hadde bakt masse deilige kaker til festen. Nok en gang; jeg skulle ønske matlysten var 100% til stede denne dagen, for alt så så lekkert ut! Det virket som alle koste seg veldig med kakene, kaffen og cognacen, og mens praten gikk som høyest tok jeg med forloveren min ut til gårdens gavebutikk hvor vi ble låst inn og jeg fikk byttet til kjole nr. 2. Som tidligere nevnt; det skulle bare mangle at ikke jeg også fikk ha to brudekjoler siden Johnny har fått giftet seg to ganger.

Med ny, kort brudekjole med strutteskjørt var vi klare for bryllupsdansen. Vi endte på Dance me to the end of love med Cohen. Vi elsker begge to Leonard, og sangen passer perfekt. (Vi vurderte en stund Chuck Berrys ‘You never can tell’ på Pulp Fiction-vis, men kom frem til at vi hadde sett i overkant teite ut for de som ikke hadde sett filmen.) Øvingen til dansen begrenset seg til ett forsøk på kjøkkengulvet til svigerinne to dager før bryllupet. Sønnen min var dommer under øvingen, og vi fikk trekk for at jeg fikk hyppige latterkramper og at Johnny svingte seg selv rundt isteden for meg. Dette tok vi til oss, og unngikk da det virkelig gjaldt.

Resten av kvelden var mingling, god prat, masse latter, litt dansing og bare god stemning. Været holdt seg perfekt, og det var utrolig stemningsfullt på gården da de tente lykter i trærne og på bordene ute.

Dette er virkelig den beste dagen i vårt liv, og Bjellandstrand gård var den perfekte rammen rundt feiringen. Alt gikk på skinner fra morgen til kveld. Ikke én eneste ting skurret. Vi føler oss så uendelig heldige og det har vært så fint med alle de gode tilbakemeldingene fra gjestene også etter bryllupet.

Vi har bare lyst til å gifte oss på nytt og på nytt – med hverandre heldigvis.

Jeg tenker at jeg skal skrive noe om vår dag, men hvordan beskrive det perfekte without breaking the spell?

Jeg kan ihvertfall fortelle at dagen var helt fantastisk fra begynnelse til slutt. Uten tvil den beste dagen i vårt liv. Nesten som en fødsel hvor man glemmer det smertefulle i det øyeblikket barnet legges til brystet; da bryllupet var i gang var alt stress, de siste hektiske dagene og alle bekymringer glemt. Dagen ble nytt til fulle.

Mens resten av landet regnet bort hadde vi på sørlandet 20 perfekte grader og strålende sol pinseaften. Jeg startet dagen med en enkel hotellfrokost med manglende matlyst og min fine forlover. Natten før hadde jeg sovet godt, men et par timer ekstra hadde kanskje ikke skadet.

Brudebuketten min

Mens vi satt i frokostsalen ble brudebuketten levert. Den var så fin!

Frisøren kom på hotellrommet mitt. I over tre timer ble jeg frisert og sminket eller alle kunstens regler. Som tidligere nevnt i bloggen har Johnny ønsket seg (eller rettere sagt meg) utslått hår, og selv er jeg i overkant glad i krøller. Det endte i utslått hår, en flette på toppen og masse, masse krøller, iblandet perler og stener.

Ti minutter før vielsen ble jeg hentet på hotellet av forloverens mann. Min bror ventet på meg utenfor kirken, og da vi ventet på at kirkedøren skulle åpne seg for meg var jeg sikker på at jeg ville gå i bakken på vei opp til alteret. Hjertet hamret, bena skalv. Ja, hele meg skalv. Men det gikk så fint, atte. Det var helt nydelig å se alle kjente og kjære fjes da jeg kom inn i kirken. Organisten gjorde en god jobb. Vi hadde på forhånd bedt om en veldig utradisjonell variant som inngangsmusikk. Vi ønsket oss et parti fra U2 sin Moment of Surrender. Noter ble sendt til henne. Senere også en CD, og nå hadde jeg ikke fullt fokus på musikken mens jeg gikk inn, men vi mener bestemt at det ble veldig, veldig fint.

Johnny var den kjekkeste der han stod, og han sa “Du er nydelig!”, da jeg satte meg ned ved siden av ham.

Hele vielsen var perfekt. Som salmer hadde vi “Gje meg hånda di” og “Deg å få skoda”. Som solosanger hadde vi en bekjent av Johnny som spilte gitar og sang “Walk the Line” og “The first time ever I saw your face”.

We doooo!

Vi sa begge to ja så alle hørte det da presten spurte oss, og poden på 10 var en stolt og flink ringbærer.

Etter ekteskapsinngåelsen leste min venninne Frans av Assisis bønn for oss. Veldig fint!

Som utgangsmusikk var vi så heldige å få en saksofonkvintett med Johnnys søster og noen andre fra hennes korps. De spilte lystig Haydn mens vi smilende gikk ut og tok imot gratulasjoner og fikk kysset litt. Da alle hadde fått bildene sine ble det litt fotografering. Johnnys kompis stod for den og vi tok først bilder inne i kirken med forlovere, før vi dro ut i skogen på Hove for flere bilder. Vi har fått noen av de allerede og blir glade av å se på de.

I mellomtiden ventet gjestene på oss på Bjellandstrand gård, men resten av dagen får komme i et nytt innlegg i morgen. I love married life!

Jeg stod opp først. Dusjet. Kom ut av dusjen og hadde akkurat fått på meg badekåpen da jeg hørte såre hikst fra soverommet. Kunne det være? Gikk nærmere døren og lyttet. Dype hulk. Snufsing. Jeg stod litt i villrede. Jeg ble kald, og tenkte “Hvem har daua? Kan han ha fått en grusom telefon om at noen nære og kjære har gått bort?”. Tanken ble byttet ut med “Herregud. Han har fått kalde føtter. Han har hatt en gnagende tvil lenge, og nå holder han ikke ut lenger. Smerten har blitt for stor.”.
Som dere skjønner; dette er ikke daglig kost hjemme hos oss. Etter noen nye hikst gikk jeg litt usikkert inn på soverommet. Oh yes, det var tårer der. Der han tronte i sengen med et Pondus-blad. “Skjer’a?”, spurte jeg nevrotisk. Han døde litt av latter; “Det er Else og Günther. De sloss i sengen.”.

“Åh.”, sa jeg, fisket ut en truse fra undertøysskuffen og gikk tilbake til badet.
Så joda.

Også i dag, da! Hoi hoi! Forlover-Kristine bor på vestlandet, og har for noen uker siden annonsert at hun kommer til Oslo denne helgen, og at det vil bli en venninnedag i dag. Og det ble en aldeles perfekt dag for meg. Noen kunne ikke komme av diverse årsaker, men det ble uansett veldig hyggelig. Dagen startet med at jeg ble geleidet inn en dør og opp til manikyr hos Karl Johan Hudpleie. Fin, fransk manikyr. Shellac, så dette blir selveste bryllupsmanikyren. Da nærmer det seg altså! Turen gikk videre til Birkelunden. Musikkens dag, så fullt av mennesker, strålende vær og der møtte jeg flere fine venninner. Sitte på pledd, spise jordbær og pludre.

Alle leste opp brev som var skrevet til meg av fine damer jeg kjenner. Jeg var tårevåt bak solbrillene og måtte gjette hvem som hadde skrevet.

Videre til italiensk restaurant (Trattoria Popolare) med nydelig mat og rar sjokolade. Fin, fin dag. Etter vi brøt opp ved restauranten avsluttet noen av oss med et glass ute på en lokal restaurant på Kolbotn.

Siden jeg er en sånn der avholdsperson så var det veldig alkoholfritt til utdrikningslag å være. Jeg var bare mett, fornøyd og veldig glad for at jeg har venninner som er så nedpå at de sparer meg for innøving av aerobicnummer som fremføres til allmenn, pinlig beskuelse. Ingen kyss som skulle selges. Ingen harry limousine, ikke trippe rundt i billig slør og tiara. Ingen strikkhopp, sangstudio eller andre klamme ting. Bare sol, laidback stemning og morsomme historier.

Takk, damer!

(Akkurat nå sitter Johnny ved siden av og ser på fotballkamp. Han kommenterer absolutt alt, forklarer ting, og tror tilsynelatende at jeg lytter til det han sier. Yeah right.)

Da jeg fortalte dette til Johnny etterpå sa ha at jeg antageligvis har snakket med en av de klokeste hedersmann i mils omkrets.

Kveldens film?

Jeg foreslo at vi kunne leie en film i kveld. Siden begge var hjemme til fornuftig tid, og hadde en hel kveld uten planer. Johnny syntes det var en god idé.
Veldig ofte kommer han hjem med en film han har plukket opp på Platekompaniet på veien hjem. Eller så finner vi noe sammen.
Overraskelsen var derfor SVÆRT STOR da han i kveld befalte: “Gå å lei en, du.”.
Jeg ble som et barn som har fått tillatelse til å gå alene til butikken for første gang.
-Mener du det? Virkelig? Ingen føringer? Tenk om jeg leier f.eks. Maskeblomstfamilien? Tør du virkelig dette?

Han fastholdt at han stolte på meg. Ja, han sa til og med at jeg skulle leie hva jeg ville uten å tenke på at han også skulle like den. Han lovte attpåtil å se den uansett.
Jeg mistenker at han sa det bare for å slippe å bli med, men det var uansett så uvante takter at jeg fikk fryktelig prestasjonsangst.

Nå har jeg kommet tilbake med You will now meet a tall dark stranger. Tittel og cover tyder på at den kanskje ikke er sånn kjempemacho film, men jeg argumenterer med at Naomi Watts, Antonio Banderas, Anthony Hopkins er folk vi liker, og Woody Allen-filmer faller ofte i smak. Han virker høflig fornøyd. Han måtte bare ta en hvil først. “Kanskje dette er helt riktig film å se i kveld”, sa han før han sovnet.
Så får vi se om jeg skal se film eller sovende mann i kveld.

I dag var dagen for å skaffe bordpynt, kaketopp og sånne greier. Johnny satt på med meg til byen, siden han skulle på jobb litt senere.
Bilsamtale:
Jeg: Blir du med innom Decorium før du går på jobb?
Han: Åh, herregud, nei. Jeg orker ikke sånne greier.
Jeg: Men du tror jeg synes det er så JÆVLA GØY?
Han er heldig som er sammen med en sånn solstråle som meg.
Han ble med, da. Selv om jeg modererte meg ganske raskt og sa at jeg egentlig kunne helt fint gjøre det på egen hånd.
Men han ble med, han valgte kaketoppen, og begge var enige om at det var en strålende helt grei tur. Nå tror jeg faktisk at vi har alt vi trenger til festen.

På listen over ting vi mangler nå gjenstår nå litt ny sminke, slips til mann og barn og… kanskje det er det? Oh… Kan det være sånn at vi kommer i mål?

Digresjon: Så en ganske kjekk mann da jeg krysset Karl Johan på vei tilbake til bilen i dag. Kjekk helt til jeg så at t-skjorten hans var liksomslitt med påskriften “Real vintage” på ryggen. Kan det bli dummere?.

Slike ting tenker jeg på mens jeg ligger på sofaen og akkurat har satt til livs en pose med Kims fredagsmiks med smash.

Nytt og bedre liv i mårra. Klabert!

Johnny på sin side har bestemt seg for å si “Særlig!” hver gang noen har sagt noe.

Dette må bli bra!