Ekteskapet varer og varer…

Og vi fortsetter her:

http://ekteskapet.wordpress.com/

Vel møtt!

De vanskelige valgene

Nå som bryllupet er unnagjort, roen har senket seg for fullt og vi har kost oss på bryllupsreise har det dukket opp et stadig tilbakevendende tema. Vi har ikke kommet unna, selv om vi har forsøkt å holde det på avstand en stund.

Hva skal jeg gjøre med håret mitt nå?

Vi har snakket og snakket. Ja, jeg har kanskje snakket mest. En dag sendte jeg melding til min forlover med følgende:
Bryllupsreise er supert, og Johnny er fin på alle punkter bortsett fra å drøfte min kommende frisyre.
Han skjerpet seg adskillig etter at hun svarte medfølende:
Han er fæl!

Håret mitt er langt nå. Lengre enn på flere år. Det hadde vært fint med noe kort og kult som ikke tok så lang tid å tørke. Men så er jeg så barnslig glad i krøller. Sånn som håret mitt er nå så virker det så livløst uten styling og stæsj. For et par år siden kjøpte jeg meg krøller for første gang siden 80-tallet, og angret ikke. Så i går ble avgjørelsen tatt. Vi følte oss roligere med en gang.
Nå sitter jeg i en frisørstol i Palma med hodet fullt av spoler. Flere har beroliget meg med at spanske frisører både er gode og rimelige. Denne er ihvertfall rimelig, så gjenstår det å se hvor god hun er. Det virker som hun er sur på meg, men jeg velger å tro at det bare er fordi jeg ikke snakker spansk, og hun selv ikke kan et ord engelsk. Vår kommunikasjon har hittil begrenset seg til at jeg sa «grande!» da hun holdt opp spolene og prøvde å vise med fingrene hvor store jeg ville ha de.

Mens jeg sitter her har Johnny atter en gang reist opp til Valldemossa for å besøke klosteret der. Vi skal møtes i ettermiddag for middagsdate. I tilfelle han ikke liker krøllene tenkte jeg å kjøpe en ny kjole også når jeg er ferdig her. Må bare ikke gå i samme felle som i Krakow;
Jeg skulle shoppe, mens Johnny skulle på en klassisk konsert, og middag sammen etterpå. Jeg kjøpte fin kjole på Zara. Uten å prøve riktignok, men fargen var fin, og størrelsen var min. Jeg kjøpte ny hårspray også. Da jeg kom på hotellrommet tok jeg på kjolen. Den hadde veldig merkelig fasong og var litt uformelig. Da jeg dobbeltsjekket størrelsen fikk jeg se at jeg hadde kjøpt gravidkjole. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle faenmeg ha på ny kjole den kvelden, så jeg strammet opp med belte så godt jeg kunne. Stiler håret litt og avsluttet med hårspray. Da jeg hastet ut for å møte Johnny kastet jeg et blikk i speilet. Hårsprayen var en glitterspray. Jeg var et juletre med posekjole. Komplimentene haglet ikke den kvelden, men vi hadde det hyggelig.

Så får vi se hvordan denne siste kvelden i Palma blir.

Bryllupsfeiringen vår på Bjellandstrand gård

Rosehagen

Jeg får fortsette rapporteringen, slik jeg lovte for noen dager siden. Det er utrolig deilig å sose bort dagene på bryllupsreise! Mens vi ble fotografert begynte gjestene våre å ankomme Bjellandstrand Gård. Der ble det servert frukt, musserende og eplemost i rosehagen, hvor solisten vår fra kirken også hadde rigget seg til med gitar og en liten forsterker.

Litt musikk under mottagelsen

Da vi ankom fikk vi litt tid til å mingle med de fine gjestene våre. Folk var så utrolige blide og fornøyde med stedet!

En gong-gong kalte oss inn til mat. Opp låvebrua, inn i lokalet hvor det var dekket på et hovedbord til oss, vår aller nærmeste slekt og forlovere, samt 5 bord med 7-8 personer på hvert. Praten gikk livlig rundt alle bord fra første stund, folk fikk noe i glassene sine og Johnny kunne ønske velkommen og overlate ordet til toastmaster. Toastmasteren vår er Johnnys svoger, og gjorde en aldeles glimrende jobb. Skapte lun stemning fra første stund.

Vi ønsket oss først og fremst en litt uformell bryllupsfeiring hvor vi ikke skulle sitte timesvis i ro ved bordet og bli servert, så vi valgte oss buffét. Før servering ble vertsskapet ved Bjellandstrand gård presentert, og de fortalte litt om maten vi skulle spise og filosofien bak gården. Den provencalske bufféten bestod blant annet av pestomarinert svinenakke, nydelig tomatbasert fiskesuppe, ørret og sennepsdressing, Bjellandstrands egne pai, kjøttboller med urter, gode pastasalater, ovnsbakte nypoteter, fylte lefser med avocadokrem og reker, italiensk skinke, marinerte grønnsaker og godt med oliven, aioli, og gårdens nybakte brød. Dessverre for meg var jeg så gira og glad og oppspilt og alt denne dagen at matlysten var totalt fraværende tross all den deilige maten. Jeg fikk spist litt nydelig pastasalat med scampi, litt kjøttboller og svinenakke og det var det. Vi må prøve å få en liten reprise av måltidet når vi feirer første bryllupsdag, tenker jeg, for maten falt virkelig i smak hos alle virket det som. Alle roste den opp i skyene, og alle fant masse å spise, også lavkarbofantastene og vegetarianerne.

Toastmaster lot alle spise og kose seg uten avbrytelser før vi tok en liten pause hvor vi trakk ut og nøt solen og de fine omgivelsene. Etter pausen var det dags for taler. Jeg er virkelig ikke komfortabel med å snakke til forsamlinger, så jeg hadde på forhånd mast meg til å være førstemann ut for å slappe av resten av kvelden. Det gikk da greit på et vis. Jeg klarte å få sagt det jeg skulle si uten å miste synlig kontroll på verken armer, ben eller stemme. Så var det forloverene våre sine taler. Fine, fine forloverne våre! Vi er så heldige som har de. Også mannen min, da. For en mann. For en tale. Alt for personlig til å gjengis, men det er den vakreste og beste talen jeg noen gang har hørt. Jeg kan bare ta begynnelsen her, etter han hadde takket min bror for å ført meg opp kirkegulvet og min mor for meg;

Jeg og Karl Ove Knausgård har noe til felles. Solen stod opp da vi møtte Linda. Jeg vet ikke hvordan det er for Karl Ove, men for meg står den fortsatt høyt på himmelen og den varmer fortsatt godt. På dagen, på kvelden, på natta, på mårran.

Og den ble bare bedre og bedre. Fine, fine mannen min.

Det var nå klart for en ostebuffét. Det ble satt frem masse deilige oster, god frukt, kaffe og te. Mens vi nøt dette var det flere taler. Johnnys søster, en venninne av meg med fin sang og et dikt, en kompis av Johnny og tilslutt en takk for maten-tale som endte med Etter ein rangel av Jakob Sande. Uten manus. Imponerende! Nå var alle belåtne og vel så det, så det var på tide å forlate rommet før det ble ryddet og gjort klar til dans. Vi hadde sittet nærmere 5 timer til bords, men det fine med buffét og pause var at jeg hadde snakket også med de som satt aller lengst unna flere ganger underveis.

Kaketoppen

Litt mer mingling ute før det var klart for å skjære bryllupskake. Johnny hadde valgt kaketoppen. Veldig passende, om jeg selv skal si det. Slekt og venner hadde bakt masse deilige kaker til festen. Nok en gang; jeg skulle ønske matlysten var 100% til stede denne dagen, for alt så så lekkert ut! Det virket som alle koste seg veldig med kakene, kaffen og cognacen, og mens praten gikk som høyest tok jeg med forloveren min ut til gårdens gavebutikk hvor vi ble låst inn og jeg fikk byttet til kjole nr. 2. Som tidligere nevnt; det skulle bare mangle at ikke jeg også fikk ha to brudekjoler siden Johnny har fått giftet seg to ganger.

Med ny, kort brudekjole med strutteskjørt var vi klare for bryllupsdansen. Vi endte på Dance me to the end of love med Cohen. Vi elsker begge to Leonard, og sangen passer perfekt. (Vi vurderte en stund Chuck Berrys ‘You never can tell’ på Pulp Fiction-vis, men kom frem til at vi hadde sett i overkant teite ut for de som ikke hadde sett filmen.) Øvingen til dansen begrenset seg til ett forsøk på kjøkkengulvet til svigerinne to dager før bryllupet. Sønnen min var dommer under øvingen, og vi fikk trekk for at jeg fikk hyppige latterkramper og at Johnny svingte seg selv rundt isteden for meg. Dette tok vi til oss, og unngikk da det virkelig gjaldt.

Resten av kvelden var mingling, god prat, masse latter, litt dansing og bare god stemning. Været holdt seg perfekt, og det var utrolig stemningsfullt på gården da de tente lykter i trærne og på bordene ute.

Dette er virkelig den beste dagen i vårt liv, og Bjellandstrand gård var den perfekte rammen rundt feiringen. Alt gikk på skinner fra morgen til kveld. Ikke én eneste ting skurret. Vi føler oss så uendelig heldige og det har vært så fint med alle de gode tilbakemeldingene fra gjestene også etter bryllupet.

Vi har bare lyst til å gifte oss på nytt og på nytt – med hverandre heldigvis.

Godt gift!

I morgen feirer vi én ukes lykkelig ekteskap. Vi er i Palma, og livet kunne ikke vært bedre.

Jeg tenker at jeg skal skrive noe om vår dag, men hvordan beskrive det perfekte without breaking the spell?

Jeg kan ihvertfall fortelle at dagen var helt fantastisk fra begynnelse til slutt. Uten tvil den beste dagen i vårt liv. Nesten som en fødsel hvor man glemmer det smertefulle i det øyeblikket barnet legges til brystet; da bryllupet var i gang var alt stress, de siste hektiske dagene og alle bekymringer glemt. Dagen ble nytt til fulle.

Mens resten av landet regnet bort hadde vi på sørlandet 20 perfekte grader og strålende sol pinseaften. Jeg startet dagen med en enkel hotellfrokost med manglende matlyst og min fine forlover. Natten før hadde jeg sovet godt, men et par timer ekstra hadde kanskje ikke skadet.

Brudebuketten min

Mens vi satt i frokostsalen ble brudebuketten levert. Den var så fin!

Frisøren kom på hotellrommet mitt. I over tre timer ble jeg frisert og sminket eller alle kunstens regler. Som tidligere nevnt i bloggen har Johnny ønsket seg (eller rettere sagt meg) utslått hår, og selv er jeg i overkant glad i krøller. Det endte i utslått hår, en flette på toppen og masse, masse krøller, iblandet perler og stener.

Ti minutter før vielsen ble jeg hentet på hotellet av forloverens mann. Min bror ventet på meg utenfor kirken, og da vi ventet på at kirkedøren skulle åpne seg for meg var jeg sikker på at jeg ville gå i bakken på vei opp til alteret. Hjertet hamret, bena skalv. Ja, hele meg skalv. Men det gikk så fint, atte. Det var helt nydelig å se alle kjente og kjære fjes da jeg kom inn i kirken. Organisten gjorde en god jobb. Vi hadde på forhånd bedt om en veldig utradisjonell variant som inngangsmusikk. Vi ønsket oss et parti fra U2 sin Moment of Surrender. Noter ble sendt til henne. Senere også en CD, og nå hadde jeg ikke fullt fokus på musikken mens jeg gikk inn, men vi mener bestemt at det ble veldig, veldig fint.

Johnny var den kjekkeste der han stod, og han sa «Du er nydelig!», da jeg satte meg ned ved siden av ham.

Hele vielsen var perfekt. Som salmer hadde vi «Gje meg hånda di» og «Deg å få skoda». Som solosanger hadde vi en bekjent av Johnny som spilte gitar og sang «Walk the Line» og «The first time ever I saw your face».

We doooo!

Vi sa begge to ja så alle hørte det da presten spurte oss, og poden på 10 var en stolt og flink ringbærer.

Etter ekteskapsinngåelsen leste min venninne Frans av Assisis bønn for oss. Veldig fint!

Som utgangsmusikk var vi så heldige å få en saksofonkvintett med Johnnys søster og noen andre fra hennes korps. De spilte lystig Haydn mens vi smilende gikk ut og tok imot gratulasjoner og fikk kysset litt. Da alle hadde fått bildene sine ble det litt fotografering. Johnnys kompis stod for den og vi tok først bilder inne i kirken med forlovere, før vi dro ut i skogen på Hove for flere bilder. Vi har fått noen av de allerede og blir glade av å se på de.

I mellomtiden ventet gjestene på oss på Bjellandstrand gård, men resten av dagen får komme i et nytt innlegg i morgen. I love married life!

Kalde føtter

Vi skal i barnedåp i dag for en veldig fin gutt.

Jeg stod opp først. Dusjet. Kom ut av dusjen og hadde akkurat fått på meg badekåpen da jeg hørte såre hikst fra soverommet. Kunne det være? Gikk nærmere døren og lyttet. Dype hulk. Snufsing. Jeg stod litt i villrede. Jeg ble kald, og tenkte «Hvem har daua? Kan han ha fått en grusom telefon om at noen nære og kjære har gått bort?». Tanken ble byttet ut med «Herregud. Han har fått kalde føtter. Han har hatt en gnagende tvil lenge, og nå holder han ikke ut lenger. Smerten har blitt for stor.».
Som dere skjønner; dette er ikke daglig kost hjemme hos oss. Etter noen nye hikst gikk jeg litt usikkert inn på soverommet. Oh yes, det var tårer der. Der han tronte i sengen med et Pondus-blad. «Skjer’a?», spurte jeg nevrotisk. Han døde litt av latter; «Det er Else og Günther. De sloss i sengen.».

«Åh.», sa jeg, fisket ut en truse fra undertøysskuffen og gikk tilbake til badet.
Så joda.

Èn uke igjen og ut…spist!

Forrige helg var det ny Arendalstur. Vi snakket med med solisten til kirken. Kjolen ble levert for damping og klargjøring. Vi hadde et møte med folka på selskapslokalet og toastmaster. Vi føler at vi er i de tryggeste hender. Johnnyboy bekymrer seg mest for været – den eneste tingen vi ikke kan kontrollere.

Også i dag, da! Hoi hoi! Forlover-Kristine bor på vestlandet, og har for noen uker siden annonsert at hun kommer til Oslo denne helgen, og at det vil bli en venninnedag i dag. Og det ble en aldeles perfekt dag for meg. Noen kunne ikke komme av diverse årsaker, men det ble uansett veldig hyggelig. Dagen startet med at jeg ble geleidet inn en dør og opp til manikyr hos Karl Johan Hudpleie. Fin, fransk manikyr. Shellac, så dette blir selveste bryllupsmanikyren. Da nærmer det seg altså! Turen gikk videre til Birkelunden. Musikkens dag, så fullt av mennesker, strålende vær og der møtte jeg flere fine venninner. Sitte på pledd, spise jordbær og pludre.

Alle leste opp brev som var skrevet til meg av fine damer jeg kjenner. Jeg var tårevåt bak solbrillene og måtte gjette hvem som hadde skrevet.

Videre til italiensk restaurant (Trattoria Popolare) med nydelig mat og rar sjokolade. Fin, fin dag. Etter vi brøt opp ved restauranten avsluttet noen av oss med et glass ute på en lokal restaurant på Kolbotn.

Siden jeg er en sånn der avholdsperson så var det veldig alkoholfritt til utdrikningslag å være. Jeg var bare mett, fornøyd og veldig glad for at jeg har venninner som er så nedpå at de sparer meg for innøving av aerobicnummer som fremføres til allmenn, pinlig beskuelse. Ingen kyss som skulle selges. Ingen harry limousine, ikke trippe rundt i billig slør og tiara. Ingen strikkhopp, sangstudio eller andre klamme ting. Bare sol, laidback stemning og morsomme historier.

Takk, damer!

(Akkurat nå sitter Johnny ved siden av og ser på fotballkamp. Han kommenterer absolutt alt, forklarer ting, og tror tilsynelatende at jeg lytter til det han sier. Yeah right.)

Mannens oppgaver

I går traff jeg en litt eldre, veldig fin og klok mann. Da vi tok farvel sa han:
-Du får ha lykke til med bryllupet. Du har vel hatt nok å tenke på og å gjøre i den forbindelse?
-Ja, det har blitt litt, kan du si. (Jeg følte meg sett)
-Det er bra. Det er jo sånn at mannens oppgave i forbindelse med bryllup er å løfte bord.

Da jeg fortalte dette til Johnny etterpå sa ha at jeg antageligvis har snakket med en av de klokeste hedersmann i mils omkrets.

Frihet under ansvar

Kveldens film?

Jeg foreslo at vi kunne leie en film i kveld. Siden begge var hjemme til fornuftig tid, og hadde en hel kveld uten planer. Johnny syntes det var en god idé.
Veldig ofte kommer han hjem med en film han har plukket opp på Platekompaniet på veien hjem. Eller så finner vi noe sammen.
Overraskelsen var derfor SVÆRT STOR da han i kveld befalte: «Gå å lei en, du.».
Jeg ble som et barn som har fått tillatelse til å gå alene til butikken for første gang.
-Mener du det? Virkelig? Ingen føringer? Tenk om jeg leier f.eks. Maskeblomstfamilien? Tør du virkelig dette?

Han fastholdt at han stolte på meg. Ja, han sa til og med at jeg skulle leie hva jeg ville uten å tenke på at han også skulle like den. Han lovte attpåtil å se den uansett.
Jeg mistenker at han sa det bare for å slippe å bli med, men det var uansett så uvante takter at jeg fikk fryktelig prestasjonsangst.

Nå har jeg kommet tilbake med You will now meet a tall dark stranger. Tittel og cover tyder på at den kanskje ikke er sånn kjempemacho film, men jeg argumenterer med at Naomi Watts, Antonio Banderas, Anthony Hopkins er folk vi liker, og Woody Allen-filmer faller ofte i smak. Han virker høflig fornøyd. Han måtte bare ta en hvil først. «Kanskje dette er helt riktig film å se i kveld», sa han før han sovnet.
Så får vi se om jeg skal se film eller sovende mann i kveld.

Tre uker igjen

Dress til mann og dress til sønn er i hus. Forskjellige farger på de, men de blir så kjekke karer!

I dag var dagen for å skaffe bordpynt, kaketopp og sånne greier. Johnny satt på med meg til byen, siden han skulle på jobb litt senere.
Bilsamtale:
Jeg: Blir du med innom Decorium før du går på jobb?
Han: Åh, herregud, nei. Jeg orker ikke sånne greier.
Jeg: Men du tror jeg synes det er så JÆVLA GØY?
Han er heldig som er sammen med en sånn solstråle som meg.
Han ble med, da. Selv om jeg modererte meg ganske raskt og sa at jeg egentlig kunne helt fint gjøre det på egen hånd.
Men han ble med, han valgte kaketoppen, og begge var enige om at det var en strålende helt grei tur. Nå tror jeg faktisk at vi har alt vi trenger til festen.

På listen over ting vi mangler nå gjenstår nå litt ny sminke, slips til mann og barn og… kanskje det er det? Oh… Kan det være sånn at vi kommer i mål?

Digresjon: Så en ganske kjekk mann da jeg krysset Karl Johan på vei tilbake til bilen i dag. Kjekk helt til jeg så at t-skjorten hans var liksomslitt med påskriften «Real vintage» på ryggen. Kan det bli dummere?.

Tilstandsrapport

Tre uker igjen. Jeg har de siste ukene blitt ekstra utsatt for akne. Artig. Og kroppen har ikke formet seg selv til å bli smekker til den store dagen, slik jeg så for meg for et år siden.

Slike ting tenker jeg på mens jeg ligger på sofaen og akkurat har satt til livs en pose med Kims fredagsmiks med smash.

Nytt og bedre liv i mårra. Klabert!

Plan for dagen

Når den store dagen kommer har jeg tenkt at jeg skal avslutte hver eneste setning med «…sa brura!». Og forloveren min har lovt at hun skal le like hjertelig hver eneste gang.

Johnny på sin side har bestemt seg for å si «Særlig!» hver gang noen har sagt noe.

Dette må bli bra!

Blogganbefaling – spesielt utviklet for bryllupsgjester!

Vi har jo de besteste bryllupsgjestene og nå har jammen meg et knippe av de (samt et ukjent antall fine frøkner som dessverre ikke fikk plass på gjestelisten) laget en veldig, veldig nyttig bryllupsgjestblogg.

De skriver blogginnlegg om hverandre, og kaller meg av ymse grunner Mac. Men altså – en bryllupsgjesteblogg! Yey! Jeg elsker den!

Den følelsen

Du kjenner den følelsen du får når du skvetter opp idet du er i ferd med å sovne og tenker «Bordkortholdere! Det er bare drøye tre uker igjen til bryllupet, og jeg har ikke skaffet bordkortholdere!». Og hjertet hamrer og du kommer på opptil flere andre ting som også er glemt.

Ja den, ja.

Én måned igjen, faktisk

Ukesnedtellinger heretter, I guess?

Jeg har fått veldig hyggelige tilbakemeldinger både i bloggen og også ellers, og det er så fint! Bryllupsblogging er ca tusen ganger kjekkere når jeg får kommentarer.

På bryllupsfronten går det mest i smådetaljer om dagen. Har husket å be om fri for sønnen et par dager før vielsen. (Innvilget). Har fått mål på bordene i selskapslokalet for bordpynt. Bordplassering i boks. Har funnet ut at dressen til sønnen min ER på vei i posten. Begynte nemlig å få panikk, da jeg ikke fikk svar på flere e-poster. Mailet en løs kjøreplan til toastmaster. Kikket på kjoler som jeg synes er mye finere enn min. Ja. Sånne ting.

Av og til føler jeg at Johnny faller ut når jeg prøver å involvere ham i planleggingen. Men det er mulig det bare er en følelse.

Linda: Vi må snakke med Jan om fotograferingen.

Johnny: Jan. Banan. Heisekran.

eller

Linda: Du må maile noen sangforslag til kompisen din snart.

Johnny synger Bee Gees «Too Much Heaven» det «fineste» han kan.

Jada. Det går unna.

Puh!

Akkurat når panikken begynte å slå inn dro vi på en noe spontan tur ned til Sørlandet. Kjørte avgårde fredag etter jobb. I løpet av helgen har vi fått gjort unna flere ting:

  • Blomster. Ferdigbestemt og bestilt. Henting og levering er i boks.
  • Kake likeså. De leverer den til selskapslokalet.
  • Vi har tatt noen prøvebilder med fotografen. Han hadde forslag til location, og vi tror det blir bra. Vi benyttet samtidig anledningen til å spise ordentlig god pizza i bryllupslokalet vårt. (Før vi dro til Johnnys ene søster og fikk mer god pizza, og videre til den andre søsteren og fikk deilig grillmat. Ny slankekur fra og med i morgen. Lover.)
  • Jeg booket bryllupsrommet vårt også til natten før vielsen, slik at jeg kan sove alene på hotell, og våkne opp til hotellfrokost.
  • Jeg har møtt frisøren. Endelig. Og jeg er betrygget. Hun hadde noen gode idéer, og jeg stoler helt på henne. Hun kommer til hotellrommet og fikser alt der, og tar seg også av make-up.
  • Vi tok en kort prat med toastmaster, og skal sette han i kontakt med kjøkkenet på selskapslokalet.
  • Vi har lagd ønskeliste og lagt ut på bryllupssiden vår.
Og det var en nydelig helg i Arendal. Stort sett mer enn dette rakk vi ikke, men bilturene opp og ned var fine og vi underholdt hverandre med god musikk.
Og jeg er betraktelig roligere til sinns enn jeg var for en uke siden. Pjuh.

Mantra: Ikke kikke mer på kjoler

Jeg tror kanskje jeg er skapt for å gifte meg mange ganger. Eller nei, det trekker jeg tilbake, for jeg er ikke SÅ velorganisert for jeg vil jo ikke ha noen andre enn Johnny.

Men jeg er visst ikke skapt for å bare ha den eneste ene når det gjelder brudekjoler. Når det er sagt; jeg er fornøyd med siste kjøp, og den skal aldeles ikke byttes ut. Men når jeg oppsøker ramler helt tilfeldig innom brudekjolebilder på nett så blir jeg bare forvirret. Det er jo noen som bare er så nydelige.

I kveld er det denne jeg har falt for. Oh.  Flere bilder kan sees hos Etsy.

Sukk.

Mannfolk!

Jeg har tidligere lagt ut bilder av diverse frisyrer. Jeg hadde kommet frem til at det stod mellom et par-tre av de. Alle oppsatte.

I dag kom Johnny og fortalte at han hadde tenkt på noe i dag. Noe angående bryllupet. Jeg var lutter øre.

-Jeg har sett bilder av Kate i dag, og hun var så fin. Du må ha utslått hår, pus! Ja, det er vel sånn at du ikke skal avsløre noe om hår eller noe før du kommer inn i kirken, men utslått hår, kjære. Du hadde vært så nydelig!

– Synes du ikke jeg er noe fin med oppsatt hår, spurte jeg forulempet og med oppsatt hår.

– Joda, joda. Så fin atte, men utslått hår!

Være tro mot meg selv eller møte hans ønsker?

Prinsebryllup

Det har jo vært uungåelig. Siden jeg er i den siste, hektiske researchfasen kan jeg tillate meg å glane uhemmet. Men jeg var ikke den eneste. Da jeg kom tilbake fra toalettet fersket jeg kollega i å bla gjennom en billedserie fra da Kate ankom kirken.

Poden hadde sett litt på TV da han kom hjem fra skolen, og tydeligvis fått en overdose, for han kom med trusler nå i kveld om at han nektet å se et eneste glimt til av Will & Kate. Vi skal heller feire begivenheten med å avslutte dagen med vår nyeste Sauen Shaun-DVD; «Fårelsket».

Kate sier de har hatt en fin dag. Det er fint, men jeg vet ikke om vi fikk så mange tips. Brudebukett av liljekonvall er allerede vurdert, da det er Johnnys favorittblomst. Kjolene hennes var fine, men et lite stykke fra den jeg har valgt. Johnny skal ikke ha måne, og ringen har han allerede i boks. Vi går ikke for hest og kjerre, og 300 gjester har vi ikke råd til. Kyssing tror jeg vi har øvd nok på øver vi stadig på.

Men det var fint å se. Selv for en republikaner som meg.

Siste påske som ugift

Og FOR en påske.

Vi har bare vært hjemme. Poden var med sin far på fjellet, og kom først hjem igjen 2. påskedag. Imens har Johnnyboy og jeg hatt det aldeles superdupert. Jeg nevner i fleng:

  • Timer med boklesing i sola. Jeg har bikiniskille!
  • Rusletur på Bygdøy. Vi spiste is i solen. Folk lå i bikini. Folk badet.
  • Kveldstur ved Hvervenbukta.
  • Lange frokoster hver dag
  • Opptil flere løpeturer i skogen. Til og med en tur sammen på Hvervenbukta. Johnny slo meg med to runder, så det var vel egentlig begrenset hvor mye vi løp sammen. Men pytt.
  • Fine samtaler. Morsomme samtaler.
  • Episoder med Mad Men og Sopranos etter mørkets frembrudd
  • Fem morgener på rappen uten vekkerklokken. Våknet helt av meg selv når solen kilte i nesen og fuglene kvitret så høyt de bare kunne.
  • Ubegrenset tilgang til kyss, klapp og klem døgnet rundt. Mmmm.
  • Sushimiddag ute i rusleavstand hjemmefra. Og gode middager hjemme også.
  • Jeg fikk bestilt dress til poden. Bestilte fra engelsk nettbutikk. Krysser alle fingre for at den passer.
Stor gjensynsglede da poden kom hjem også, og det tok ikke lang tid før han og Johnny tok med seg fotballen opp til idrettsplassen. Brettspill hører vel også påsken til, så jeg og poden spilte stigespill på verandaen. Jeg gruste ham skikkelig 2 av 3 ganger, så nå vet han hvem som er dronningen av stigespill. Hah!
Av ikke fullt så kjempepositive ting kommer jeg bare på 2:
  • Hjulkapslene mine ble stjålet. Høh. Det som irriterer meg aller mest med det er at jeg er så treig med å fikse ting at jeg kommer sikkert til å kjøre rundt uten i all æva.
  • Pollenallergi. Kommer som en stor overraskelse hvert år. I dag var jeg hos legen og fikk en etterlengtet kortisonsprøyte mot allergi. Da mente legen jeg kunne gå bryllupsmåneden trygt i møte.
Drøye 6 uker igjen nå. *angst* evt. *hyper*

Blomster og… trær?

Vår kirke

Jeg har lest noen to do-lister de siste månedene, for å få tips til ting jeg har glemt, eller ikke har tenkt på i det hele tatt.
Veldig ofte når jeg ser disse listene føler jeg at jeg er Brud som ikke virker, kanskje fordi jeg ikke er så opphengt i detaljer. (Nei, jeg ER FAKTISK IKKE DET, selv om det kan se slik ut her noen ganger.).

Vi gifter oss som nevnt i Tromøy Kirke. Den er akkurat passe stor, og veldig fin. Synes jeg vi. Derfor har jeg hoppet bukk over punktet som mange bruder har med på listen sin, nemlig blomsterpynt til kirken.
Man skulle tro at Westminster Abbey var minst like fin som Tromøy kirke, men nå ser jeg at Will & Kate skal pynte med trær. En liten skog midt inni kirken. Aaargh. Alltid skal de ta de gode idéene før jeg rekker å gjøre det. Det hadde kanskje vært trangt om plassen dersom vi også skulle hatt 8 lønnetrær, men likevel. Vi kunne jo hatt en liten tuja-allé i det minste? Det er uansett greit at paret i England går før oss og viser vei, sånn at jeg lærer meg at jeg ikke lar utkast til talen ligge å slenge, og at det lett kan bli mye oppstyr om vi skal ha en generalprøve.

Til døden skiller oss ad…

…av helsemessige årsaker.

Johnny har ved flere anledninger påstått at det er mye sunnere å være i et forhold enn å leve alene. En påstand som ofte blir underbygget av tabloidavisene når det er agurktid. Det begynner nesten å bli et faktum at jeg gifter meg av pur kjærlighet, mens mannen gifter seg fordi det er… sunt.

Poden på 10 hadde sin egen teori da vi satt ved middagsbordet og snakket om fremtid:
«Dere kommer vel aldri til å skille dere.».
Johnny: «Nei, sånt er vi ferdige med.».
Pode: «Nei, for i din alder, Johnny, så tror jeg du hadde fått alt for høyt blodtrykk av det.».

Knegg.

Bryllupsvals?

Johnny har foreslått et par låter som hadde egnet seg til bryllupsvalsen. Og jeg har vært hjertens enig. Vi har snakket om at vi burde øve, men vi er ganske gode på å skyve på ting, og jeg ser for meg at vi ikke hadde tatt et eneste steg sammen før det virkelig gjaldt, med alle gjestene rundt oss.

Selv kan jeg virkelig ikke danse. Ikke på vilkår.

Jeg spurte Johnny i dag da vi snakket om bryllupsmusikk. «Kan du egentlig danse?».

«Ja ja. Åh ja.», svarte han med overbevisning.
«Vals og sånn?»
«Vel. Njæii…».
«Hva kan du danse da?»
«Disco og… ja. Disco.».

Bryllupsdisco it is, eller?

Noen som care to share sine bryllupsdanserfaringer?

Motstand

Into the woods

Det var tungt å komme igang. Bena føltes som de knapt orket å ta meg fremover. Fremdeles slitne etter forrige runde. Bare motstand. Motstand – motstand – presse litt til. Bare rundt neste sving, så kunne jeg kanskje snu. Søle, flekker med is på bakken, oppoverbakker. Orket ikke mer. Bare litt til. Av og til møtte jeg andre på veien. Jeg så ned, løp så langt ut på siden av stien som det var mulig.

Jeg kom dit hvor jeg pleier å ta av for å komme ut på veien. Hjem igjen. Ikke i dag. Jeg tok ikke av der hvor jeg pleier. Bare litt til. Jeg var ikke klar for å vende tilbake. Jeg ville videre, men samtidig ikke. Opp noen bakker, ned noen bakker. Jeg tråkket i en gjørmete dam. Den ene foten ble umiddelbart kald og våt. «Jeg må hjem», tenkte jeg. Men måtte bare fortsette litt til.

Stien delte seg og jeg gløttet på skiltene som viste vei. Ingen av stedene føltes riktig, og jeg brøt av fra løypen og opp en nesten gjengrodd sti. Opp opp opp. Klatret opp så bena verket litt ekstra. Store røtter og veltede trær. Marken flatet ut og brått kjente jeg at jeg endelig var fremme. Jeg stanset og tok inn alt skogen hadde å by på. Jeg hørte en bekk. Jeg hørte fugler. Min egen hivende pust. Jeg så sol gjennom trærne. Jeg så at blir helt grønt snart. Jeg kjente lukten. Alt var rent. Ekte. Pusten min roet seg mens jeg stod der. Jeg kjente at jeg fremdeles var våt og kald på den ene foten, at leggene fortsatt verket, men det var greit.

Jeg ruslet sakte tilbake mot turløypen. Snuste inn. På veien tilbake møtte jeg også mennesker. Jeg møtte blikket og smilte.

Etter noen minutter hvor jeg hadde ruslet sakte og fullstendig absorbert skogen var jeg klar for å sette opp farten. Motstanden var borte. Jeg fløy. På lette ben som manøvrerte seg mellom isflekker, hestemøkk og sølepytter. Jeg smilte bredere og bredere for hvert menneske jeg traff.

Og da jeg løp ut av skogen og inn på grusveien følte jeg et blaff av tristhet over at det var over.

Dette kan sikkert leses som en metafor, men jeg har aldri vært spesielt glad i metaforer. Det var bare slik det var å løpe i dag.

Under to måneder igjen

Og litt sånn panikkartet apati.

Kjolen min er altså i boks. Ringene også. Bokstavelig talt. Jeg har kjøpt en gjestebok i Den Offisielle Bryllupsfargen lavendel.
Vi har byttet ut solisten vi først booket med en annen, og er fornøyde med valget.
Og sånn bortsett fra det er jeg mest opptatt av det jeg vi BURDE sørget for.
Jeg nevner i fleng: klær til poden og brudgommen, transport etter kirken, slør, inngangsmusikk og utgangsmusikk, solosanger, bordkortholdere, bordpynt, sminkør, møte eller snakke med frisøren, bestille kaken og bestemme blomster til bukett og lokale, ordne med gaveåpnere og lage ferdig ønskeliste.
Ingen uoverkommelige oppgaver, vi kommer liksom bare ikke igang.

Siden jeg alltid seiler under mottoet Best Bare under press, så løser vel alt seg siste uken.

Siden sist

Siden sist har to ting skjedd på klesfronten.

Kjolesituasjonen er under kontroll. Ny kjole på plass. Ro gjenopprettet. Yey!

Mannen på sin side har vært bestemt på å bruke bunad. Den er kjempefin. Jeg har riktignok bare sett ham bruke den på eldre bilder. Jeg har spurt noen ganger om han ikke skal prøve den for å forsikre seg om at den fremdeles passer. «Ja, snart! Men den passer den altså.».
Så prøvde han den i helgen. Passet ikke den, vettu. Ikke på vilkår.
Jeg er så glad for at jeg har kjolen i boks, og at jeg overlater klessituasjonen hans til ham. Jeg har lagt frem bryllupsmagasinene mine (ja, det har faktisk blitt 3 stykk nå!), og sagt nøkternt at han sikkert finner noe inspirasjon der.

Og én ting til mens jeg har dere her; vi har hentet ringene. De er store, tunge og fine! Jeg har bare prøvd min 5 ganger siden helgen, og klarer å ta den av meg igjen etter å ha beundret bare et par minutter. Flink pike!

Nå er det Mad Men-tid. O lykke!

18 års aldersforskjell. So….?

På VG Nett kan jeg lese at Harald Eia har en 18 år yngre kjæreste.

«Dere er jo ikke så unge lenger», sa presten som skal vie oss, da vi hadde møte med ham. Jeg vurderte et øyeblikk å føle meg indignert, og å peke bort på Johnny.
Johnny var 18 år da jeg kom til denne verden. Reaksjonene på det har nær sagt vært skuffende små. Min mor falt raskt til ro med det etter at jeg hadde fortalt henne om ham for første gang.
Jeg: «Ja… Han er litt eldre enn meg, da.».
Mor: «Haha, ikke sånn 45, vel?»
Jeg: «Nei, mer som sånn 47.».
Også gikk det helt fint, det.
Min far tror jeg aldri kommenterte forskjellen en gang.

Sånn i det daglige er det ingen forskjell. Men det er klart; enkelte ulike referansepunkter har vi. Som da når han forteller om Bruce Springsteen-konserten han var på i Drammenshallen da Nini Stoltenberg ble dratt opp på scenen, og «hun var bare 19 år den gangen», og jeg raskt kan regne ut at jeg var ca 3. Når vi mimrer tilbake til vinter-OL på Lillehammer så vet vi at jeg var 15 år, gikk på kino og skøyter med venninner, mens han var 33 år og nyskilt.

Men NÅ! Akkurat nå veksler vi på hvem som er teitest, ryddigst, mest fornuftig, spiller høyest musikk. Johnny er den sprekeste mannen jeg kjenner. Veldig mye sprekere enn meg. Dessuten; da vi møttes hadde jeg en sønn på snart 7 år, og var slettes ingen Lolita.
Johnnys søster ser heller ikke ut til å tenke på det. Som f.eks. da hun ved kjøkkenbordet en morgen kommenterte at Sissel Kyrkjebø hadde funnet seg en 14 år eldre mann. Jeg gjorde henne oppmerksom på at forskjellen var større mellom oss, men det hadde hun ikke tenkt på.

Også slår vi oss til ro med at Dagbladet (Den Sanne Kilden) rapporterer at menn med betydelig yngre koner holder seg fit lengre. Hah!

3 måneder igjen

Jatta.

Det er tre måneder igjen i dag, og kjolen er ikke engang i boks likevel.

Kjolen min, som jeg kjøpte før jul er fin som bare det, men det er rett og slett ikke en kjole jeg føler meg så veldig vel i. «Det er da bare snakk om én dag du skal bruke den, det holder du vel ut.», sa min mor. Men siden jeg håper dette blir en av de største dagene i mitt liv vil jeg at også føle at kjolen er meg.  Meeeen… Fakta er at det er tre måneder igjen og jeg ikke har en kjole klar. Det stresser meg bittebittelitt.

Sånn ellers så er det flere ting som har blitt gjort den siste måneden. Vi har vært i Arendal og snakket med presten. Siden vi ikke vet om det blir noe særlig med turer dit før bryllupet var det like greit å ta en prat allerede nå. Veldig hyggelig prest. Rolig og tilstede.

Vi har vært hos to konditorer og sett på kaker og fått pristilbud. Etter litt råd fra de som kjenner stedene har vi nok valgt kakebaker.

En av Johnnys kompiser har sagt at han gjerne vil være fotograf for oss. Han har allerede begynt å tenke ut idéer og steder. Neste gang vi sees skal han prøveknipse noen bilder av oss.

Blomsterbutikk har blitt besøkt. Vi har snakket litt om hvordan brudebuketten kan være, og de har satt meg opp i kalenderen sin. Det begynte faktisk å fylle seg godt opp for de i sommerhelgene, så det var bra jeg tok turen innom.

Vi har hatt et hyggelig møte med folka på selskapslokalet. Vi har sett mer på meny, snakket om mottagelse, kjøreplan, servering, festen. Ja, alt som skal skje etter vielsen.

Også var det alle papirene. Tykk konvolutt ble sendt avgårde denne uken med forlovererklæringer, erklæring fra brudefolket og navneendringsskjema.

Godt med alt som er gjort!

Boys will be boys..?

Det er mulig jeg har fremstått som litt stressa i det siste. Jeg har stadig kommet inn på at det er mye å huske på før den store dagen, og ting som må gjøres.

«Hva kan jeg gjøre?», spurte Johnny. Han foreslo at jeg satte opp en liste så vi kunne få oversikt. Jeg rablet ned det jeg kom på. Viste ham den. «Dette var ikke så gærent», sa han betryggende.

Han så kjærlig på meg: «Men du har glemt én ting!». Han tok fra meg pennen og førte opp et nytt punkt. Jeg ventet i spenning. Ja, dere kan jo gjette.

Skulle tatt seg ut

«Du er alltid så fin!», sa jeg og kysset Johnny. Uttalelsen kom etter at han hadde løst sitert Berlusconi som hadde sagt man ikke viste respekt for sine omgivelser om man ikke sørget for å ta seg godt ut til enhver tid. For Johnny ER alltid fin. Han er like velkledd uansett om vi spiser søndagsfrokost, gjør unna helgehandelen, ser en film etter en treningsøkt en tirsdag kveld. Han lukter alltid godt, barberer seg før helgefrokosten, promper ikke i mitt nærvær og er generelt… fin. Han kommer seg ut i marka, ned på Elixia helt på eget initiativ uten at jeg behøver å komme med subtile hint om at det trengs. Jeg setter pris på at han er så fin.

Etter denne raske refleksjonen måtte jeg gå i meg selv. Hva er det han har fått? Han har fått meg. Som etter at jeg ble samboer med ham har fått en usjarmerende trang til å kle meg i myk bukse med en gang jeg kommer innenfor dørene hjemme. Som har skostativet fullt av sko og støvletter med høye hæler, men som alltid tar på kjedelige, flate sko fordi jeg «setter comfort before fashion». Som ikke føler noen påtrenge trang til å sminke meg eller kle meg i noe som yter kroppen min rettferdighet. Selv om jeg ofte kommer meg på trening er jeg også flink til å finne på grunner for å IKKE komme meg dit.
Jeg er ikke engang gift enda, og forfallet har satt inn for fullt.

Når jeg blir klar over dette melder det seg et dilemma. Hvilket av følgende skal vi gå for?

1) Ta grep, fjonge meg litt, håpe at han ser på meg med fornyet beundring.

2) Mannen har åpenbart ingen problemer med å elske meg sånn som jeg er, så hvorfor forandre noe? Og dessuten; jeg er den dårligste på å holde på gode intensjoner, og vips blir han skuffet når jeg sklir tilbake til gamle takter.

Jeg skal bare spise en porsjon til med vaniljeis mens jeg tenker over dette.

Bryllupsmusikk

Som tidligere nevnt har vi snakket litt om musikk som gjør seg i kirken og til festen.

I Want to Break Free med fancy koreografi i kirken ble visst nedstemt av min kjære. Og selv satte jeg ned foten da How deep is your love med falsett ble foreslått. Johnny skal få ha sine syke, guilty pleasures i fred. Takk som byr. Men noen har vi da klart å bli enige om.

Her har vi begynt å lage en Spotify-liste med litt av hvert. (Nå juger jeg. JEG har begynt å lage. Men jeg er sikker på at Johnny er litt enig i utvalget). Noe for kirke og noe for fest. Mer festmusikk skal alltids greie å grave frem, men jeg trenger hjelp med romantisk låter.

Jeg vet jo at det er så mye mer bra der ute. Nå vil jeg gjerne ha forslag fra dere. Men please, ikke kom trekkende med Shania Twain og Celine Dion og sånn. Ellers takk.

Spotify-listen!

Vel overstått

Let us eat cake!

Det ble ikke mer snakk om valentines i heimen. Selv har jeg vært hjemme i dag med influensasyk sønn og egen hodepine fra helvete. Gleden var derfor stor da migrene ga seg, og mannen i mitt liv kom hjemme med denne. Folk kan kalle valentines day så mye for kommers tull som de bare vil, men jeg ble latterlig glad. Nå er nesten hele fortært (den var fryktelig søt og akkurat passe god), og vi har sett 3. episode av Sopranos, 1. sesong. Ja, jeg henger 12 år etter resten av befolkningen.

En kveld like fin som vanlig, men toppet med kake!

 

Valentines is coming up

...Og alle hjerter gleder seg

Vi har aldri markert valentines før. Her om dagen proklamerte Johnnyhoney at dagen nærmet seg. «Hvordan skal vi feire det?», spurte han entusiastisk. Jeg vet ikke helt hvorfor han var så entusiastisk. Helt sikkert dårlig samvittighet for noe. Det spiller jo ingen rolle, for jeg kan ikke la anledningen gå ifra meg til å feire noe. Vi fant ut at vi ikke vet hvordan dette feires. Jeg hadde håpet han skulle foreslå store, fine presanger til hverandre, men det ser ut til at vi går for marsipankake igjen. Marsipankake er aldri feil.

Så… Hvordan feirer man eeegentlig valentines? Kake OG presanger? Ja? Svulstige kjærlighetserklæringer på SMS gjennom hele arbeidsdagen?

Jeg trenger mange forslag her, så jeg har noe å vise til. Knock yourself out!

Kanskje Johnny har spikket noe til meg?

4 måneder igjen

Uææææh. Nå begynner det virkelig å nærme seg.

Den siste måneden har jeg fått kjolen min litt mer tilpasset. Sydd litt ut og lagt opp. Nå gjenstår en prøving med hjelp av venninne og helspeil, så tror jeg at jeg er klar for å dampe og henge den klar for dagen.

Vi har snakket litt om sanger for kirken. Johnnyboy har foreslått Rolling Stones’ Dead Flowers. Ja, det kan han jo tro. Men vi blir nok enige om noe.

Invitasjoner er på vei ut, og en ekstra hjemmeside for dagen er lagd.

Nå er tiden inne for å sende inn skjema for prøving av ekteskapsvilkår og forlovererklæringer. Så får vi se om forloverne våre kan bekrefte at vi ikke er gift fra før og at vi ikke er i slekt med hverandre. Jeg må også sende inn navneendringsskjema. Jeg må på papiret ta mitt nye navn noen uker før vielsen, slik at jeg får bestilt pass med riktig navn.

Vi tar turen ned til Sørlandet en langhelg om et par uker, og skal da rekke å bestille kake, ha et møte med presten, folka på selskapslokalet, forhåpentligvis treffe frisøren og kanskje solisten, og bestille blomster. Puh. Samt ha en litt forsinket «julefeiring» med Johnnys slekt. Blir fint. Og hektisk!

Nå skal jeg og husets pode – som har fylt 10 år denne uka – ut på litt klesshopping til ham. Hverdagsklær. Når det gjelder hans antrekk har jeg fremdeles ikke funnet noe vi kunne tenke oss. Det må nok litt heavy googling til snart.

Teknologien på min side

Når Johnnyboy stresser ut døren på morgenen uten å kysse meg hadet kan man jo begynne å lure på om han rett og slett har slått opp.

Jeg spør ham rett ut, men iPhonen beroliger meg med at jeg har ingenting å angre på.

A man of wealth and taste!

Affeksjonsverdi, I guess?

Som tidligere nevnt måtte ville Johnny kvitte seg med en del av sine møbler og ting da vi flyttet inn i vårt felles hjem. Men noen ting fikk være med videre.

I kjelleren har han rommet sitt. Med et ukjent antall CDer og filmer. Noen møbler og en gammel TV. Sånn bortsett fra det og klær og et kjøleskap er det ikke mye som minner om hans tidligere liv. Det begrenser seg faktisk til et bilde han har fått av sin ekskone. Det henger pent på muren over vedovnen vår. Det er en Aukrust-tegning, signert av både Aukrust himself og med en hilsen fra ekskona. Jeg har selv kommet dithen at jeg tenker at noe hadde manglet dersom vi tok det vekk.

Også er det én ting til. En kopp. Til frokost bruker han andre kopper til kaffen sin, men til kvelds smører han seg noen skiver, og lager seg en kopp med enten varm sjokolade eller grønn te. Og da tar han frem denne koppen. Han har arvet den. Av en kompis.

Med medalje og greier!

Bryllupsreise! Yay!

Akkurat i dag er det én ting jeg gleder meg mer til enn selve bryllupet; bryllupsreisen!

Den perfekte bryllupspresang fra min kjære mor ble booket i dag. 3 dager etter bryllupet flyr vi til Palma, og skal være der i 10 deilige dager. Hotellet ser perfekt ut, og vi har tidligere vært i Palma sammen, og elsker byen.

Det blir rett og slett veldig deilige dager i juni. Først bryllupsforberedelser, selve bryllupet 11. juni, søndag tilbringes med gjenværende bryllupsgjester, mandag tilbake til Kolbotn, og så se the Eagles på Norwegian Wood på kvelden, og på tirsdag setter vi altså kursen mot Palma.

Så stas!

Og det var en veldig merkelig følelse å booke en reise med mitt kommende navn. Passet mitt gikk ut i fjor, så for at jeg kan bruke mitt nye navn i passet må jeg få navnet offisielt endret ca tre uker før vielsen, og bestille pass som er klart før avreise. Sånn må det bli. Men altså veldig rart – og fint – og registrere med nytt navn i dag.

Mr. and Mrs. på tur!

En novelle

For flere år siden ble jeg tipset om en novelle av Reidun Elise Foldøy som jeg rett og slett likte veldig godt.

Siden det er en bryllupsnovelle og dette er en bryllupsblogg passer det godt å dele den med dere.

Klikk her, og les den fine teksten!

Men størst av alt er kjærligheten…?

Au.

I dag har jeg vært på kafé med gode venninner. En av de har blitt bedratt på det groveste, og går igjennom veldig vonde dager nå. Jeg har så fryktelig vondt av henne, og skulle ønske jeg kunne gjøre mer for at det raskere skal bli bedre.

De siste fredagene har vi sett serien Elskerinner på NRK1. En solid dose hverdagsrealisme. Løgner, svik og bedrag. Deprimerende fordi skilsmissestatistikken taler for seg, og venner man trodde alltid kom til å holde sammen går fra hverandre. Jeg snakker med mennesker jeg møter på min vei, og oppdager at det skurrer bak fasaden. Enkelte biter tenna sammen og holder ut fordi «livet bare ble sånn», andre er forsåvidt fornøyd med tilværelsen, men kaster alt på båten når noe mer spennende dukker opp. For hvilken traust ektefelle kan måle seg med en nyforelskelse?

Tidligere har jeg ikke latt meg anfekte av disse tingene på samme måte, men som bride to be blir jeg lett motløs, og er ikke like mottagelig for kjærlighet som dør, romantisering av utenomekteskapelige eskapader og alt som blir ødelagt fordi en av partene søker mer spenning. Dersom Johnny hadde bedratt meg fordi jeg ikke var spennende nok, ikke bra nok så hadde jeg blitt knust. Rett og slett. Da håper jeg at jeg enten aldri hadde funnet ut av det, eller at han hadde hatt respekt nok for meg til å forlate meg først.

Jadda, jadda. Jeg skjønner at dette er kan hende naivt babbel mens jeg befinner meg i førbryllupsbobla. Jeg skjønner at ting ikke er sorthvitt, og jeg støtter alltid venninner uansett hva de gjør fordi jeg er glade i de. Jeg forstår at ting kan skje, at forhold forandre seg.

Men akkurat nå. Akkurat nå for tiden vil jeg høre om de som har det bra sammen. De som holder sammen. De som er trofaste. Jeg vil høre om kjærligheten som er sterk og som tåler alt. Kan du fortelle meg om den?

Vi så Another Year på kino denne uken. En nydelig film med et rørende samspill mellom ekteparet i hovedrollene. «Sånn vil vi ha det!», sa vi da vi gikk mot bilen etter filmen. Johnny sier at hans forbilde er Jeff Bridges, Hollywood trofaste familiemann. Jeg vil leve etter Walk the Line.

Et vennskap går mot slutten

Jeg har vært Elixia-medlem et drøyt år. Et medlemsskap jeg har hatt glede av, og som jeg har benyttet meg av gjennom hele året.
Johnny meldte seg inn en måned før meg. Han har lavere medlemsavgift enn meg, og kan trene på alle deres sentre, mens jeg må nøye meg med vårt lokale.
«Urettferdig!», tenkte jeg, og sendte de en e-post da det nærmet seg slutten av bindingstiden.

Hei, Bindingstiden min på Elixia utløper nå, og i den forbindelse lurer jeg på om dere klarer å tilby meg en bedre pris enn det jeg har betalt hittil. Jeg har sett at det er flere steder i kommunen som kan tilby meg det samme som jeg trenger, til en langt bedre pris. Jeg har vært veldig fornøyd med Elixia, men har ikke hatt behov for gruppetreningene. Fint om jeg kan få en tilbakemelding på e-post. Med vennlig hilsen Linda

Elixia-dame svarer at jeg kan få det litt rimeligere. Jeg sier at da regner jeg med at jeg heretter kan trene på alle sentre, og at det ikke innebærer ny bindingstid. Hun kunne opplyse om at dette ville bety at jeg forpliktet meg til et nytt år, og at det fremdeles bare gjaldt vårt senter. Om jeg ville ha uten bindingstid ville det bli DYRERE enn det jeg allerede hadde. Øhh…? Javel? Jeg påpekte at det var litt ergelig at jeg skulle betale mer enn min samboer, men ha dårligere betingelser. Hun synes det var dumt at jeg så sånn på det. Hahaha! Her får man ikke mye igjen for å være aktiv ut bindingstiden.

Jeje. Heldigvis er det flere alternativer her vi bor, og langt rimeligere. Uten bindingstid, til og med. Og siden jeg bare benytter meg av apparater og ikke sal, så tipper jeg at jeg blir like fornøyd det neste stedet jeg havner.

VG-nett bekrefter at Elixia er dyrest i landet.

Bai bai, Elixia. Moro så lenge det varte!

Hva med guttungen?

Mitt antrekk er i boks. Johnny sitt også, tenker jeg.
Også var det tredjemann, da. Hva er egentlig bryllupsmote for 10-årige gutter om dagen? Jeg googler og googler, men blir ikke klokere.

Noen som vil bidra med forslag? Han har ved en tidligere anledning fått en sort dress (med skulderputer), men avslo høflig med at den var «litt for forretningsmessig».
Vi er altså ute etter noe pyntet, kult og passe laidback.
Han skal selv få ta det endelige valget, men først må han jo få noe å velge blant.

Bill.mrk. Venter spent

5 måneder igjen

Huhei, som det går unna. Siden forrige nedtellingspost har vi feiret jul og nyttår, og det er ikke stort som har blitt gjort.

  • Hotell er booket for bryllupsnatten. Hadde tatt seg ut om alle tilreisende fikk overnattingsplass, men ikke vi, så vi fant ut at det var like greit  å ta det først som sist. Junior suite på Arendal Herregaard Spa & Resort kan jo ikke bli galt.
  • Invitasjoner er i boks og det er bare å sende inn bestillingen til Vistaprint.
  • Underskjørt til brudekjolen er kjøpt. Kjolen var to cm for lang, så for å unngå å snuble opp kirkegulvet har jeg bestilt et underskjørt med en ring nederst. Fra ebay. Får den vel om et par uker, og håper den hjelper.
  • Sko er i boks. Ikke for høye, og gode å gå i. Er ikke de fine nok, da?

Skulle forresten ønske at jeg ikke bega meg utpå ebay. Det er litt for mye fristende der.

Nå er det snart på tide å se på kake og blomster. Og bordpynt. Og hårpynt. Og alt annet. Hjelpes.

Det syke spillet

Det hendte i de dager hvor vi hadde datet et halvt års tid.

Vi hadde nettopp vært på ferie i Irland. Mens vi var der hadde Johnny lest høyt for meg daglig fra Frank McCourts Engelen på det syvende trinn. Forøvrig en veldig fornøyelig bok som passet godt siden vi var i nettopp Irland. Jeg hadde ikke hørt om den tidligere.

Forlover Kristine kom på besøk samtidig som jeg kom hjem igjen, og ble hos meg en uke.
En dag vi satt og spiste middag falt blikket mitt på bokhyllen min bak henne. Der – på en nylig påbegynt hylle stod Engelen på det synende trinn. Riktignok i en annen utgave enn den Johnny hadde med seg på ferie, men jeg hadde aldri sett den før. Jeg var også helt sikker på at den ikke hadde stått der et par dager før vi dro, så dette er noe han måtte ha plassert i bokhyllen min da han var hos meg før vi dro til flyplassen. Men… hvorfor? Kristine og jeg drøftet dette litt, og kom frem til at den eneste plausible forklaringen måtte ha vært at han skjønte at dette ville være en bok som falt i smak hos meg, og at han hadde satt igjen et eksemplar så jeg kunne fortsette lesingen når jeg kom hjem. Vi tok den nysgjerrig ut av hyllen. Åpnet den. Inni den stod det… Mette!? Her måtte det en forklaring til, og vi bestemte oss for å ty til SMS.

– Hei du. Har du lagt igjen engelen på det syvende trinn hos meg? Jeg fant Frank McCourt i hylla her.
– Da har vi to.
(Hva faen slags svar er DET da? Kan han ikke svare på det jeg spør om?)
– Det står Mette i den.
– Ja, da er den ikke min.
– Det var jo fryktelig mystisk.
Og ikke noe mer svar fra ham.

Kristine og jeg var månebedotne. «Hva slags sykt spill er dette», spurte Kristine. Gjorde han dette for å forvirre meg? Trodde han at jeg ikke visste hva jeg hadde i hyllen? Kunne han ikke bare innrømme at han hadde satt igjen en bok for å glede meg?
OG HVEM FAEN ER METTE?
Dette var et stadig tilbakevendende samtaleemne resten av kvelden.

Dagen etter snakket jeg med venninne Trine. Begynte i frisk harnisk å fortelle om den jævlig forvirrende oppførselen jeg hadde blitt utsatt for. Etter hvert som jeg fortalte ble jeg langsomt klar over forklaringen. Det demret for meg. En ukes tid før ferien var jeg i all hast innom et loppemarked. Plukket med meg en bærepose med bøker. Blant annet en som handlet om Irland. Jeg hadde kommet hjem fra loppisen, slengt bøkene inn i bokhylla, og ikke ofret de en tanke til.

Av og til hadde jeg muligens hatt godt av litt beskyttelse mot meg selv.

Nyttårshamstring

(VG-nett 05.01.2011)
Det var det nyforlovede Kolbotn-paret som mandag formiddag ble funnet livløse i sitt eget hjem. Bekymrede kolleger tok seg inn i parets bopel da de ikke møtte til jobb mandag morgen. Videre etterforskning vil vise om paret forulykket av forfrysning eller matmangel.

Vitner bekrefter at de ble funnet sammenkrøllede under et stort pledd hvor de hadde forsøkt å holde varmen i det iskalde rekkehuset. Kjøleskapet og fryser var ribbet for mat, og mye tyder på at paret hadde glemt å handle inn både mat og ved til nyttårshelgen.
Tilfeldige forbipasserende VG har intervjuet er i harnisk over at butikkene har stengt en ekstra dag i forbindelse med nyttårsfeiringen. «Bare tull!», sier Geir (49). «Jeg hørte om paret som ble funnet på Kolbotn, og har lenge fryktet at noe slik ville skje. Når skal handelstanden innse at de leker med menneskeliv ved å holde stengt når det passer seg?».

_____

Med et slikt skrekkscenario i bakhodet tømte vi visst butikkene for mat i dag. Tror muligens vi har middag, stearinlys og brensel til langt ute i februar nå. Ja, vi kan sannsynligvis overleve i månedsvis bare på druene vi handlet inn. Godt at vi har næringsvett.
Let the fråtsing continue!

Tradisjonell jul

Jeg holder på tradisjoner. Ikke nødvendigvis frivillig, men jeg holder på de.

Tradisjonen tro har mitt hjerte atter blitt fylt med selvforakt ca nøyaktig på ettermiddagen 22. desember siden jeg fremdeles manglet de fleste julepresangene.
Jeg har på morgenen lille julaften sverget høyt og tydelig til meg selv at neste år skal ALLE julegaver være handlet inn i oktober, og ha fått papir og merkelapper på seg senest 15. desember.
De rolige timene formiddagstimene på julaften ser jeg alltid for meg at skal tilbringes med julebrus i glasset, nøtter i skålen, bena høyt og julehefter og Disney på TV. Istedet blir det alltid litt flying frem og tilbake, negler som skal lakkes, kropp som skal pleies, ting som skal fikses, kanskje glemte ting som må handles. (I år rakk jeg og sønnen heldigvis litt TV-kos med Disney. Kryss i taket!).
Tradisjonen tro har jeg hatt de beste intensjoner om at selv om jeg skeier ut julaften og litt i de påfølgende dagene, så er det ingen grunn til å droppe å få i seg masse vann, litt frisk frukt og en god dose frisk luft.
LIKSOM! Jeg er stuffet som en velfylt nyttårskalkun etter noen dager med mors forpleining. Jeg har knapt beveget meg utenfor døren, jeg har spist så avsindig store mengder med snop, ribbe, snacks og igrunn alt spiselig jeg har kommet over. Væskeinntak har bestått utelukkende av brus og evt. litt te til frokost. Fra og med juleaften har jeg stort sett ligget kveilet sammen i en lenestol.
Jeg er dorsk, stinn og fatter ikke helt hvordan jeg skal mobilisere energi til å komme meg på jobb i morgen, langt mindre trene igjen.

Men tradisjonen tro har jeg også fått masse fine gaver, spist god mat, tilbragt tid med familien og hatt det veldig fint. Fint å ha med Johnny på første trønderjulefeiring, og fint å komme hjem igjen. Siste jul som ugift!

Sjarmtrollet mitt

Vi slafset kyllingvinger i kveld.
Min kjære snudde seg mot meg med en ferdiggnagd stikkende ut av nesa.

«Hva ser du nå?», spurte han.
«Øhhh. Litt søt, men dum mann?»
«Du ser på en mann med bein i nesa.».

Han er jo fin på sitt vis.
 

Ny strategi

De siste ukene har trening vært et ork. Jeg har vært sliten etter jobb, og dovent luksusdyr i helgene.

En masterplan falt ned i hodet på meg en dag jeg satt på jobb og kjente på at overskuddet alltid er best før lunsj, og daler raskt etterhvert som det nærmer seg slutt på arbeidsdagen.
Det er jo sånn at Johnny står opp allerede 0530. Ofte våkner jeg samtidig som han går i dusjen, og om jeg ikke gjør det, så kysses jeg våken idet han drar på jobb.
Planen er like enkel som den er genial. Jeg stabler meg på bena når han kommer ut av dusjen. Får på meg treningstøy, starter opp den kalde bilen, pusser tenna, pakker ferdig bagen, våkner så smått, setter meg i bilen og kjører ned til Elixia som åpner 0615.

Hoihoi, hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før? Dette er jo BARE positivt!

  • Så tidlig på morgenen er det lite mennesker der. Ingen kø ved apparater og stille i garderoben.
  • Jeg våkner til gangs når jeg er der, og får energiboost som varer resten av dagen
  • Jeg trenger ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke kommer meg avgårde etter jobb.
  • Når jeg gjennomfører dette mandager, onsdager og fredager så bør det holde slik at jeg ikke må trene i helgene når det også er folksomt der. I helgene er det nok av andre fine ting å gjøre enn pliktbesøk på treningssenteret.
  • Bonus: Siden jeg kommer igang med dette (og attpåtil digger det) når det er som aller mørkest og kaldest ute, så må jo dette bli enda bedre når det blir mildere og lysere.

Etter jevnlig besøk på Elixia en god stund er det stadig vekk fascinerende ting som observeres i garderoben. I dag: Jeg kom inn i garderoben etter økten og satte kursen mot dusjen. Det stod en jente ved speilet. Ivrig i gang med å omhyggelig legge et tykt lag med sminke. «Jøss. Hun må ha vært veldig rask i dag som har kommet så langt», tenkte jeg. Etter dusjen stod hun fremdeles og sminket seg. Gredde håret sitt, satte det opp i en pen knute og skiftet til treningstøy. Hun skulle trene. Altså… Ja. Man vil jo ikke tenke sitt om folk, men av og til er det så vanskelig å la være.

Anyway: Nå er det fredag! To dager uten vekkerklokke venter. Bare kos og familie og en liten bytur og fine ting. Og mandag morgen står jeg på tredemøllen igjen, og det blir vel ikke så verst det heller. På jobben snakker vi om at dette er mitt livs siste slankekur, og at om få måneder kan jeg la forfallet gå sin gang, men jeg håper jo innerst inne at jeg skal bli så hektet på dette at jeg kan fortsette også etter 11. juni. Den som lever får se!

God helg!

Et halvt år igjen

I dag er det et halvt år igjen til vi skal samle slekt og venner fra alle kanter. Vi gleder oss! Mens vi satt ved frokostbordet i dag ringte min kommende svigerinne for å fortelle at frisør er i boks, og ikke minst solist til kirken. En flink mann som har med en kar på piano. Vi har begynt å tenke ut sanger for de. Bra start på dagen, altså. Og nå begynner alle de viktigste brikkene å falle på plass.

På tide med et lite overblikk.

I boks:

  • Kirke
  • Selskapslokale, inkl mat og drikke
  • Kjole
  • Forlovere
  • Toastmastere
  • Klær til gomen
  • Solist til kirken
  • Ringene

Gjenstår:

  • Endelig gjesteliste og invitasjoner
  • Bordpynt
  • Sko, slør/hårpynt og smykker
  • Sangvalg til kirken
  • Spilleliste til festen
  • Fotograf

Nå er det straks avsted til jentejulebord for meg. Sønnen har dratt på spontanovernatting til en kompis, og Johnny er overlatt helt til seg selv. For første gang en lørdagskveld siden vi flyttet sammen. Mye som tyder på at jeg ikke akkurat er mye på farten. Håper han ikke får smaken på alenekvelder igjen.

Tuddelu!

Green card – rev. 2

Etter tidligere green card-lister er det atter en gang på tide med fornyelse. Noen må – dessverre! – ut, mens andre ønskes velkommen inn i varmen.

Joakim Thåstrøm

At man skal gifte seg er ingen grunn til å legge listen bort, heller tvert imot, vil jeg si. Den siste uken har jeg tilbragt store deler av tiden med min forlover, og vi har vært innom viktigheten av nettopp en slik liste. Etter å ha sett igjennom tidligere lister har jeg med tungt hjerte innsett at Cohen skal få gå nå. Det gjør så vondt at jeg ikke vil snakke mer om det. På tide å gå videre. Som ny kandidat drar vi herved inn… *trommevirvel* Joakim Thåström. At jeg ikke har gitt han en plass på listen tidligere er en skam, og jeg boter på det ved å sende han rett opp på 1. plass.

Karl Ove Knausgård

Ny på listen er også Karl Ove Knausgård, som får 2. plassen nå. Når det gjelder ham får jeg et voldsomt behov for å forklare hvorfor, men det skal jeg bare drite i. Kallebasse skal med på listen, og sånn er det med den saken. Beveger jeg meg videre blir jeg overrasket over at også tredjemann er nykommer. Bare fordi forandring fryder, kanskje? Joaquin Phoenix. Rett og slett. Who can blame me, lissom?

Joaquin Phoenix

Og SÅ kommer vi inn i stimen av de gode, gamle med stayer-evne på listen. Her kan jeg nevne i fleng; Nick Cave, Jeremy Irons og Michael Nyquist. Og Kjartan Kristensen. Selvfølgelig. Nå har vi… skal vi se *telletelle* 7 stk. Jeg mener fast bestemt at når man først lager en sånn liste, som skal ligge pent laminert i lommeboken klar for bruk ved et tilfeldig møte, så kan den like gjerne inneholde ti navn. Jeg har jo i lang tid operert med en liste med kun fem kandidater, og vi ser jo hvor det har ført meg. INGENSTEDER!

For å vise at jeg bare ikke plukker fra geriatrisk avdeling kan jeg nå slå til med Jack White. Raconteuren og Mr. White Stripes. Han kan riktignok se ut som en søt emosmurf, men jeg kan godt innrømme at jeg ble overbegeistret av ham i jutøbben i dette innlegget. Bare fordi han spiller så sinnsykt kult, og ser så fint på Loretta og synger så bra og… ja! (Da jeg snakket om han til forlover-Kristine i helgen kom det konsekvent ut som Jack Black. Og han mente jeg jo IKKE.)

To til? Det blir rent for meg for meg. Her trenger jeg gode forslag fra dere. Bring it on!

Disclaimer: NOEN vil kanskje mene at dette ikke hører hjemme i en bryllupsblogg. Rest assured at min tilkommende aldri har ytret noe misnøye vedrørende min liste tidligere, og jeg ser ingen grunn til at han skal gjøre det nå heller. Han har selv alltid tronet øverst på min uoffisielle grøntkort-liste, og jeg er heftig og begeistret og glad for at det er akkurat han jeg skal gifte meg med.

Vi elsker også november

Det er mange gode grunner til å elske november.

Vi gjør det fordi:

  • Vi har tilbragt late helgedager i sofaen med fyr på peisen, lesestoff, middagshviler og god musikk. (En av oss har riktignok tatt en treningsøkt i løpet av den dagen, mens den andre har nøyd seg med å ha DE BESTE intensjoner.)
  • Det er for kaldt ute til at vi kan ha dårlig samvittighet for å ikke pleie hagen.
  • Den første julebrusen. Brun. På glassflaske.
  • Kald, klar luft.
  • Stillheten og lyset. Det litt nakne, golde som verken er ordentlig vinter eller høst. Det er både melankolsk og meditativt.
  • Det er såpåss mørkt ute at det er stemningsfullt med stearinlys både til frokost, middag og utover kvelden.
  • Vi startet forsiktig å date i november et år, og kan dermed feire med marsipankake på en helt vanlig onsdag.
  • Det er lov å legge seg kl 2130 om man er trøtt. Det er ikke like lov på sommeren.
  • Mørke kvelder egner seg godt til litt bryllupsplanlegging.
  • I skrivende stund er det mindre enn en måned til solen snur og en ny vår nærmer seg.
  • Sønn i huset er fryktelig spent på pakkekalender, og koser seg med å lage ønskelister til jul. Det er viktig å glede seg!
  • Best i år: Helt på tampen av måneden får jeg et ukeslangt besøk av min forlover, Kristine.

Vanedyr

Vi tok turen innom en av de lokale restaurantene i kveld. En av servitørene lo og sa til Johnny «Du tar vel det vanlige, du?» da vi satte oss ned. «Ja, men damen må få en meny», sa han.

Så ga hun meg en meny hun hadde klar, tok drikkebestilling som ikke avvek fra normalen og gikk tilbake til baren.  Mens jeg åpnet menyen overhørte jeg damen bak bardisken si overbærende «Han skal vel ha en stor sushi, mens hun må se gjennom menyen før hun bestemmer seg for en kylling cashew.». Jeg tenkte tappert at jeg måtte finne noe annet for å ikke være så forutsigbar. Jeg kikket og kikket og bladde i menyen. Flere ganger. Så kom servitøren tilbake, og selv om de har mye fristende greide jeg ikke å si annet enn kylling cashew.


Linda twitrer

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.

Oppgi din e-postadresse, og du får beskjed om nye innlegg.

Bli med 811 andre følgere

Hyggelig at noen stikker innom!

  • 65 787 besøk siden august '10

Bloggurat

Bloggurat