Hverdagslykke

Dagen i går var litt så där. Veldig forkjølet, og litt dårlig nytt etter et jobbintervju. Jeg krekte meg ned på Elixia, men ble ikke videre imponert av egne prestasjoner. Disket opp med aller enkleste variant av spaghetti med kjøttsaus til mannen som kom hjem fra jobb. Han hadde kjøpt seg en rødrutete flanellskjorte. Skikkelig lumberjack. Helt på tvers av alt han vanligvis går med. Han poserte villig, og jeg ble imponert over at den mannen faktisk kler alt.
Etter middag forskanset jeg meg i sofa, med et liiidende uttrykk og en kopp te. Lett anklagende sa jeg at «du har vel sikkert andre planer enn å se på noe på TV med den syke». «Njæsj. Vi får se hva vi gjør etter dagsrevyen», sa han. Etter at jeg hadde vært og blåst nesen for 12. gang (har en fobi som ikke tillater meg å blåse nese i samme rom som andre oppholder seg i), sa tømmerhoggermannen min: «Ja, du får innta armkroken og trykke på play, da.». Også hadde han jammen meg kjøpt en Linda-film tidligere på dagen. Han er god på å finne Linda-filmer. Sånne gode feel-good-filmer, som jeg aldri vil ut av. F.eks. Once, Juno og Crazy Heart. Og en rekke andre. I går hadde han kjøpt Away we go, fra mannen bak Bl.a. American Beauty og Revolutionary Road, som jeg likte så godt. Og den var virkelig nydelig, altså.  Pepsi Max, armkrok og Linda-film. Det er lykke, det.
Jeg lot ikke engang følgende ordveksling under filmen ødelegge kosen:

Johnny: Se! I filmen her er det HAN som er veldig opptatt av at de skal gifte seg.
Jeg: I motsetning til oss!?
Johnny: Ehe. Pus, da.

Reklame