Motstand

Into the woods

Det var tungt å komme igang. Bena føltes som de knapt orket å ta meg fremover. Fremdeles slitne etter forrige runde. Bare motstand. Motstand – motstand – presse litt til. Bare rundt neste sving, så kunne jeg kanskje snu. Søle, flekker med is på bakken, oppoverbakker. Orket ikke mer. Bare litt til. Av og til møtte jeg andre på veien. Jeg så ned, løp så langt ut på siden av stien som det var mulig.

Jeg kom dit hvor jeg pleier å ta av for å komme ut på veien. Hjem igjen. Ikke i dag. Jeg tok ikke av der hvor jeg pleier. Bare litt til. Jeg var ikke klar for å vende tilbake. Jeg ville videre, men samtidig ikke. Opp noen bakker, ned noen bakker. Jeg tråkket i en gjørmete dam. Den ene foten ble umiddelbart kald og våt. «Jeg må hjem», tenkte jeg. Men måtte bare fortsette litt til.

Stien delte seg og jeg gløttet på skiltene som viste vei. Ingen av stedene føltes riktig, og jeg brøt av fra løypen og opp en nesten gjengrodd sti. Opp opp opp. Klatret opp så bena verket litt ekstra. Store røtter og veltede trær. Marken flatet ut og brått kjente jeg at jeg endelig var fremme. Jeg stanset og tok inn alt skogen hadde å by på. Jeg hørte en bekk. Jeg hørte fugler. Min egen hivende pust. Jeg så sol gjennom trærne. Jeg så at blir helt grønt snart. Jeg kjente lukten. Alt var rent. Ekte. Pusten min roet seg mens jeg stod der. Jeg kjente at jeg fremdeles var våt og kald på den ene foten, at leggene fortsatt verket, men det var greit.

Jeg ruslet sakte tilbake mot turløypen. Snuste inn. På veien tilbake møtte jeg også mennesker. Jeg møtte blikket og smilte.

Etter noen minutter hvor jeg hadde ruslet sakte og fullstendig absorbert skogen var jeg klar for å sette opp farten. Motstanden var borte. Jeg fløy. På lette ben som manøvrerte seg mellom isflekker, hestemøkk og sølepytter. Jeg smilte bredere og bredere for hvert menneske jeg traff.

Og da jeg løp ut av skogen og inn på grusveien følte jeg et blaff av tristhet over at det var over.

Dette kan sikkert leses som en metafor, men jeg har aldri vært spesielt glad i metaforer. Det var bare slik det var å løpe i dag.

0 Responses to “Motstand”



  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s




Linda twitrer

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.

Oppgi din e-postadresse, og du får beskjed om nye innlegg.

Bli med blant 811 andre følgere

Hyggelig at noen stikker innom!

  • 65 957 besøk siden august '10

Bloggurat

Bloggurat

%d bloggere liker dette: