Kalde føtter

Vi skal i barnedåp i dag for en veldig fin gutt.

Jeg stod opp først. Dusjet. Kom ut av dusjen og hadde akkurat fått på meg badekåpen da jeg hørte såre hikst fra soverommet. Kunne det være? Gikk nærmere døren og lyttet. Dype hulk. Snufsing. Jeg stod litt i villrede. Jeg ble kald, og tenkte «Hvem har daua? Kan han ha fått en grusom telefon om at noen nære og kjære har gått bort?». Tanken ble byttet ut med «Herregud. Han har fått kalde føtter. Han har hatt en gnagende tvil lenge, og nå holder han ikke ut lenger. Smerten har blitt for stor.».
Som dere skjønner; dette er ikke daglig kost hjemme hos oss. Etter noen nye hikst gikk jeg litt usikkert inn på soverommet. Oh yes, det var tårer der. Der han tronte i sengen med et Pondus-blad. «Skjer’a?», spurte jeg nevrotisk. Han døde litt av latter; «Det er Else og Günther. De sloss i sengen.».

«Åh.», sa jeg, fisket ut en truse fra undertøysskuffen og gikk tilbake til badet.
Så joda.

Reklame