Kalde føtter

Vi skal i barnedåp i dag for en veldig fin gutt.

Jeg stod opp først. Dusjet. Kom ut av dusjen og hadde akkurat fått på meg badekåpen da jeg hørte såre hikst fra soverommet. Kunne det være? Gikk nærmere døren og lyttet. Dype hulk. Snufsing. Jeg stod litt i villrede. Jeg ble kald, og tenkte «Hvem har daua? Kan han ha fått en grusom telefon om at noen nære og kjære har gått bort?». Tanken ble byttet ut med «Herregud. Han har fått kalde føtter. Han har hatt en gnagende tvil lenge, og nå holder han ikke ut lenger. Smerten har blitt for stor.».
Som dere skjønner; dette er ikke daglig kost hjemme hos oss. Etter noen nye hikst gikk jeg litt usikkert inn på soverommet. Oh yes, det var tårer der. Der han tronte i sengen med et Pondus-blad. «Skjer’a?», spurte jeg nevrotisk. Han døde litt av latter; «Det er Else og Günther. De sloss i sengen.».

«Åh.», sa jeg, fisket ut en truse fra undertøysskuffen og gikk tilbake til badet.
Så joda.

Reklame

Til døden skiller oss ad…

…av helsemessige årsaker.

Johnny har ved flere anledninger påstått at det er mye sunnere å være i et forhold enn å leve alene. En påstand som ofte blir underbygget av tabloidavisene når det er agurktid. Det begynner nesten å bli et faktum at jeg gifter meg av pur kjærlighet, mens mannen gifter seg fordi det er… sunt.

Poden på 10 hadde sin egen teori da vi satt ved middagsbordet og snakket om fremtid:
«Dere kommer vel aldri til å skille dere.».
Johnny: «Nei, sånt er vi ferdige med.».
Pode: «Nei, for i din alder, Johnny, så tror jeg du hadde fått alt for høyt blodtrykk av det.».

Knegg.

Det syke spillet

Det hendte i de dager hvor vi hadde datet et halvt års tid.

Vi hadde nettopp vært på ferie i Irland. Mens vi var der hadde Johnny lest høyt for meg daglig fra Frank McCourts Engelen på det syvende trinn. Forøvrig en veldig fornøyelig bok som passet godt siden vi var i nettopp Irland. Jeg hadde ikke hørt om den tidligere.

Forlover Kristine kom på besøk samtidig som jeg kom hjem igjen, og ble hos meg en uke.
En dag vi satt og spiste middag falt blikket mitt på bokhyllen min bak henne. Der – på en nylig påbegynt hylle stod Engelen på det synende trinn. Riktignok i en annen utgave enn den Johnny hadde med seg på ferie, men jeg hadde aldri sett den før. Jeg var også helt sikker på at den ikke hadde stått der et par dager før vi dro, så dette er noe han måtte ha plassert i bokhyllen min da han var hos meg før vi dro til flyplassen. Men… hvorfor? Kristine og jeg drøftet dette litt, og kom frem til at den eneste plausible forklaringen måtte ha vært at han skjønte at dette ville være en bok som falt i smak hos meg, og at han hadde satt igjen et eksemplar så jeg kunne fortsette lesingen når jeg kom hjem. Vi tok den nysgjerrig ut av hyllen. Åpnet den. Inni den stod det… Mette!? Her måtte det en forklaring til, og vi bestemte oss for å ty til SMS.

– Hei du. Har du lagt igjen engelen på det syvende trinn hos meg? Jeg fant Frank McCourt i hylla her.
– Da har vi to.
(Hva faen slags svar er DET da? Kan han ikke svare på det jeg spør om?)
– Det står Mette i den.
– Ja, da er den ikke min.
– Det var jo fryktelig mystisk.
Og ikke noe mer svar fra ham.

Kristine og jeg var månebedotne. «Hva slags sykt spill er dette», spurte Kristine. Gjorde han dette for å forvirre meg? Trodde han at jeg ikke visste hva jeg hadde i hyllen? Kunne han ikke bare innrømme at han hadde satt igjen en bok for å glede meg?
OG HVEM FAEN ER METTE?
Dette var et stadig tilbakevendende samtaleemne resten av kvelden.

Dagen etter snakket jeg med venninne Trine. Begynte i frisk harnisk å fortelle om den jævlig forvirrende oppførselen jeg hadde blitt utsatt for. Etter hvert som jeg fortalte ble jeg langsomt klar over forklaringen. Det demret for meg. En ukes tid før ferien var jeg i all hast innom et loppemarked. Plukket med meg en bærepose med bøker. Blant annet en som handlet om Irland. Jeg hadde kommet hjem fra loppisen, slengt bøkene inn i bokhylla, og ikke ofret de en tanke til.

Av og til hadde jeg muligens hatt godt av litt beskyttelse mot meg selv.