En slags bryllupsblogg…
Tre uker igjen. Jeg har de siste ukene blitt ekstra utsatt for akne. Artig. Og kroppen har ikke formet seg selv til å bli smekker til den store dagen, slik jeg så for meg for et år siden.
Slike ting tenker jeg på mens jeg ligger på sofaen og akkurat har satt til livs en pose med Kims fredagsmiks med smash.
Nytt og bedre liv i mårra. Klabert!
Into the woods
Det var tungt å komme igang. Bena føltes som de knapt orket å ta meg fremover. Fremdeles slitne etter forrige runde. Bare motstand. Motstand – motstand – presse litt til. Bare rundt neste sving, så kunne jeg kanskje snu. Søle, flekker med is på bakken, oppoverbakker. Orket ikke mer. Bare litt til. Av og til møtte jeg andre på veien. Jeg så ned, løp så langt ut på siden av stien som det var mulig.
Jeg kom dit hvor jeg pleier å ta av for å komme ut på veien. Hjem igjen. Ikke i dag. Jeg tok ikke av der hvor jeg pleier. Bare litt til. Jeg var ikke klar for å vende tilbake. Jeg ville videre, men samtidig ikke. Opp noen bakker, ned noen bakker. Jeg tråkket i en gjørmete dam. Den ene foten ble umiddelbart kald og våt. «Jeg må hjem», tenkte jeg. Men måtte bare fortsette litt til.
Stien delte seg og jeg gløttet på skiltene som viste vei. Ingen av stedene føltes riktig, og jeg brøt av fra løypen og opp en nesten gjengrodd sti. Opp opp opp. Klatret opp så bena verket litt ekstra. Store røtter og veltede trær. Marken flatet ut og brått kjente jeg at jeg endelig var fremme. Jeg stanset og tok inn alt skogen hadde å by på. Jeg hørte en bekk. Jeg hørte fugler. Min egen hivende pust. Jeg så sol gjennom trærne. Jeg så at blir helt grønt snart. Jeg kjente lukten. Alt var rent. Ekte. Pusten min roet seg mens jeg stod der. Jeg kjente at jeg fremdeles var våt og kald på den ene foten, at leggene fortsatt verket, men det var greit.
Jeg ruslet sakte tilbake mot turløypen. Snuste inn. På veien tilbake møtte jeg også mennesker. Jeg møtte blikket og smilte.
Etter noen minutter hvor jeg hadde ruslet sakte og fullstendig absorbert skogen var jeg klar for å sette opp farten. Motstanden var borte. Jeg fløy. På lette ben som manøvrerte seg mellom isflekker, hestemøkk og sølepytter. Jeg smilte bredere og bredere for hvert menneske jeg traff.
Og da jeg løp ut av skogen og inn på grusveien følte jeg et blaff av tristhet over at det var over.
Dette kan sikkert leses som en metafor, men jeg har aldri vært spesielt glad i metaforer. Det var bare slik det var å løpe i dag.
Jeg har vært Elixia-medlem et drøyt år. Et medlemsskap jeg har hatt glede av, og som jeg har benyttet meg av gjennom hele året.
Johnny meldte seg inn en måned før meg. Han har lavere medlemsavgift enn meg, og kan trene på alle deres sentre, mens jeg må nøye meg med vårt lokale.
«Urettferdig!», tenkte jeg, og sendte de en e-post da det nærmet seg slutten av bindingstiden.
Hei, Bindingstiden min på Elixia utløper nå, og i den forbindelse lurer jeg på om dere klarer å tilby meg en bedre pris enn det jeg har betalt hittil. Jeg har sett at det er flere steder i kommunen som kan tilby meg det samme som jeg trenger, til en langt bedre pris. Jeg har vært veldig fornøyd med Elixia, men har ikke hatt behov for gruppetreningene. Fint om jeg kan få en tilbakemelding på e-post. Med vennlig hilsen Linda
Elixia-dame svarer at jeg kan få det litt rimeligere. Jeg sier at da regner jeg med at jeg heretter kan trene på alle sentre, og at det ikke innebærer ny bindingstid. Hun kunne opplyse om at dette ville bety at jeg forpliktet meg til et nytt år, og at det fremdeles bare gjaldt vårt senter. Om jeg ville ha uten bindingstid ville det bli DYRERE enn det jeg allerede hadde. Øhh…? Javel? Jeg påpekte at det var litt ergelig at jeg skulle betale mer enn min samboer, men ha dårligere betingelser. Hun synes det var dumt at jeg så sånn på det. Hahaha! Her får man ikke mye igjen for å være aktiv ut bindingstiden.
Jeje. Heldigvis er det flere alternativer her vi bor, og langt rimeligere. Uten bindingstid, til og med. Og siden jeg bare benytter meg av apparater og ikke sal, så tipper jeg at jeg blir like fornøyd det neste stedet jeg havner.
VG-nett bekrefter at Elixia er dyrest i landet.
Bai bai, Elixia. Moro så lenge det varte!
De siste ukene har trening vært et ork. Jeg har vært sliten etter jobb, og dovent luksusdyr i helgene.
En masterplan falt ned i hodet på meg en dag jeg satt på jobb og kjente på at overskuddet alltid er best før lunsj, og daler raskt etterhvert som det nærmer seg slutt på arbeidsdagen.
Det er jo sånn at Johnny står opp allerede 0530. Ofte våkner jeg samtidig som han går i dusjen, og om jeg ikke gjør det, så kysses jeg våken idet han drar på jobb.
Planen er like enkel som den er genial. Jeg stabler meg på bena når han kommer ut av dusjen. Får på meg treningstøy, starter opp den kalde bilen, pusser tenna, pakker ferdig bagen, våkner så smått, setter meg i bilen og kjører ned til Elixia som åpner 0615.
Hoihoi, hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før? Dette er jo BARE positivt!
Etter jevnlig besøk på Elixia en god stund er det stadig vekk fascinerende ting som observeres i garderoben. I dag: Jeg kom inn i garderoben etter økten og satte kursen mot dusjen. Det stod en jente ved speilet. Ivrig i gang med å omhyggelig legge et tykt lag med sminke. «Jøss. Hun må ha vært veldig rask i dag som har kommet så langt», tenkte jeg. Etter dusjen stod hun fremdeles og sminket seg. Gredde håret sitt, satte det opp i en pen knute og skiftet til treningstøy. Hun skulle trene. Altså… Ja. Man vil jo ikke tenke sitt om folk, men av og til er det så vanskelig å la være.
Anyway: Nå er det fredag! To dager uten vekkerklokke venter. Bare kos og familie og en liten bytur og fine ting. Og mandag morgen står jeg på tredemøllen igjen, og det blir vel ikke så verst det heller. På jobben snakker vi om at dette er mitt livs siste slankekur, og at om få måneder kan jeg la forfallet gå sin gang, men jeg håper jo innerst inne at jeg skal bli så hektet på dette at jeg kan fortsette også etter 11. juni. Den som lever får se!
God helg!
En av oss har tatt litt halvhjertede mage- og rumpeøvelser på badet og ruslet 20 minutter i solen i dag.
Den andre har løpt til Elixia, trent i halvannen time, løpt tilbake før turen gikk til fotballbanen for å spille med husets sønn, mens førstnevnte ligger på sofaen med fredagens sjokoladerester.
Jeg nekter å si hvem av oss som gjør hva, fordi det er… IRRELEVANT!
Men jeg tenker at det skader sikkert ikke for noen, om jeg printer ut denne artikkelen og henger den et synlig sted. Så får vi se om det hjelper.
Jeg og kroppen min går way back. Den har funnet seg i masse på grunn av meg, og jeg har funnet meg i mye på grunn av den.
Frem til jeg var i begynnelsen av 20-årene var jeg ufrivillig veldig undervektig. Kiloene har kommet sigende siden den gang, og nå må jeg være påpasselig med hva jeg spiser for at det ikke skal skli helt ut. Sett tilbake på de siste årene har det pågått en mild form for jojo-slanking, der vekten stadig har variert med opptil ti kilo.
Nå vil jeg finne idealvekten og formen, og hva er vel mer motiverende enn bryllup? En dag med bare meg – meg – meg! meg og Johnny i fokus?
Jeg trener på Elixia jevnt og trutt. Ikke hardt og voldsomt, men 3-4 ganger i uken og passe forsiktig. Nok til at jeg blir litt sliten, men ikke nok til at jeg sliter meg ut. Dersom jeg enkelte dager ikke er fornøyd med egen innsats stikker jeg magen litt ut og vagger videre til neste apparat for å simulere en graviditet. Da tenker sikkert de andre at jeg må ta det litt med ro, og at jeg er tapper som i det hele tatt trener, tenker jeg. Litt enkel manipulering må være lov.
Det er forøvrig en smal sak for meg å simulere graviditet. Mitt største problem med kroppen er magefettet. Jeg er helt fornøyd med armer og ben, men har uforholdsmessig mye fett lagret på midten. Jeg er uansett relativt slank, og vet at det skal lite til å bli fornøyd. For meg er utfordringen å holde det sånn.
Jeg er ganske snill med kroppen min. Jeg trener, som sagt. Jeg verken røyker eller drikker alkohol, og jeg spiser ofte kylling eller fisk til middag.
Min last er snop. Periodeflink og holder meg til et minimum i helger. Så sklir det litt ut, og litt mer helt til jeg er på sjokokjøret igjen. Jeg har også erfart at kroppen min har det best på lavkarbo, og det er lite uforenlig med all pastaen, risen og snacksen jeg spiser. Argh.
Nok en gang skal jeg ta grep, etter at jeg ikke fikk på meg favorittjeansen i helgen. Og nok en gang har jeg DE BESTE INTENSJONER! Hører dere?
Redningen denne gangen er en iPhone-applikasjon. Der skal all fysisk aktivitet og alt matinntak logges (ja, alt som smugspises også), og den beregner hvordan jeg ligger an kalorimessig. ShapeUp heter den, og virker svært lovende. Ihvertfall det halve døgnet jeg har testen den ut. Høhøhø.
Andre tiltak som vurderes fortløpende er selvfølgelig fettsuging, brystforstørrelse (Nå kan man faktisk flytte fett fra mage til pupper. Er ikke det fantastisk, så vet ikke jeg.) og tarmskylling. Eller no’ sånt.
(Men en ting skal jeg love dere. Jeg lover dere at dette aldri skal bli en slankeblogg.)
Hjelp, vi gifter oss! 