De vanskelige valgene

Nå som bryllupet er unnagjort, roen har senket seg for fullt og vi har kost oss på bryllupsreise har det dukket opp et stadig tilbakevendende tema. Vi har ikke kommet unna, selv om vi har forsøkt å holde det på avstand en stund.

Hva skal jeg gjøre med håret mitt nå?

Vi har snakket og snakket. Ja, jeg har kanskje snakket mest. En dag sendte jeg melding til min forlover med følgende:
Bryllupsreise er supert, og Johnny er fin på alle punkter bortsett fra å drøfte min kommende frisyre.
Han skjerpet seg adskillig etter at hun svarte medfølende:
Han er fæl!

Håret mitt er langt nå. Lengre enn på flere år. Det hadde vært fint med noe kort og kult som ikke tok så lang tid å tørke. Men så er jeg så barnslig glad i krøller. Sånn som håret mitt er nå så virker det så livløst uten styling og stæsj. For et par år siden kjøpte jeg meg krøller for første gang siden 80-tallet, og angret ikke. Så i går ble avgjørelsen tatt. Vi følte oss roligere med en gang.
Nå sitter jeg i en frisørstol i Palma med hodet fullt av spoler. Flere har beroliget meg med at spanske frisører både er gode og rimelige. Denne er ihvertfall rimelig, så gjenstår det å se hvor god hun er. Det virker som hun er sur på meg, men jeg velger å tro at det bare er fordi jeg ikke snakker spansk, og hun selv ikke kan et ord engelsk. Vår kommunikasjon har hittil begrenset seg til at jeg sa «grande!» da hun holdt opp spolene og prøvde å vise med fingrene hvor store jeg ville ha de.

Mens jeg sitter her har Johnny atter en gang reist opp til Valldemossa for å besøke klosteret der. Vi skal møtes i ettermiddag for middagsdate. I tilfelle han ikke liker krøllene tenkte jeg å kjøpe en ny kjole også når jeg er ferdig her. Må bare ikke gå i samme felle som i Krakow;
Jeg skulle shoppe, mens Johnny skulle på en klassisk konsert, og middag sammen etterpå. Jeg kjøpte fin kjole på Zara. Uten å prøve riktignok, men fargen var fin, og størrelsen var min. Jeg kjøpte ny hårspray også. Da jeg kom på hotellrommet tok jeg på kjolen. Den hadde veldig merkelig fasong og var litt uformelig. Da jeg dobbeltsjekket størrelsen fikk jeg se at jeg hadde kjøpt gravidkjole. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle faenmeg ha på ny kjole den kvelden, så jeg strammet opp med belte så godt jeg kunne. Stiler håret litt og avsluttet med hårspray. Da jeg hastet ut for å møte Johnny kastet jeg et blikk i speilet. Hårsprayen var en glitterspray. Jeg var et juletre med posekjole. Komplimentene haglet ikke den kvelden, men vi hadde det hyggelig.

Så får vi se hvordan denne siste kvelden i Palma blir.

Reklame

Kalde føtter

Vi skal i barnedåp i dag for en veldig fin gutt.

Jeg stod opp først. Dusjet. Kom ut av dusjen og hadde akkurat fått på meg badekåpen da jeg hørte såre hikst fra soverommet. Kunne det være? Gikk nærmere døren og lyttet. Dype hulk. Snufsing. Jeg stod litt i villrede. Jeg ble kald, og tenkte «Hvem har daua? Kan han ha fått en grusom telefon om at noen nære og kjære har gått bort?». Tanken ble byttet ut med «Herregud. Han har fått kalde føtter. Han har hatt en gnagende tvil lenge, og nå holder han ikke ut lenger. Smerten har blitt for stor.».
Som dere skjønner; dette er ikke daglig kost hjemme hos oss. Etter noen nye hikst gikk jeg litt usikkert inn på soverommet. Oh yes, det var tårer der. Der han tronte i sengen med et Pondus-blad. «Skjer’a?», spurte jeg nevrotisk. Han døde litt av latter; «Det er Else og Günther. De sloss i sengen.».

«Åh.», sa jeg, fisket ut en truse fra undertøysskuffen og gikk tilbake til badet.
Så joda.

Frihet under ansvar

Kveldens film?

Jeg foreslo at vi kunne leie en film i kveld. Siden begge var hjemme til fornuftig tid, og hadde en hel kveld uten planer. Johnny syntes det var en god idé.
Veldig ofte kommer han hjem med en film han har plukket opp på Platekompaniet på veien hjem. Eller så finner vi noe sammen.
Overraskelsen var derfor SVÆRT STOR da han i kveld befalte: «Gå å lei en, du.».
Jeg ble som et barn som har fått tillatelse til å gå alene til butikken for første gang.
-Mener du det? Virkelig? Ingen føringer? Tenk om jeg leier f.eks. Maskeblomstfamilien? Tør du virkelig dette?

Han fastholdt at han stolte på meg. Ja, han sa til og med at jeg skulle leie hva jeg ville uten å tenke på at han også skulle like den. Han lovte attpåtil å se den uansett.
Jeg mistenker at han sa det bare for å slippe å bli med, men det var uansett så uvante takter at jeg fikk fryktelig prestasjonsangst.

Nå har jeg kommet tilbake med You will now meet a tall dark stranger. Tittel og cover tyder på at den kanskje ikke er sånn kjempemacho film, men jeg argumenterer med at Naomi Watts, Antonio Banderas, Anthony Hopkins er folk vi liker, og Woody Allen-filmer faller ofte i smak. Han virker høflig fornøyd. Han måtte bare ta en hvil først. «Kanskje dette er helt riktig film å se i kveld», sa han før han sovnet.
Så får vi se om jeg skal se film eller sovende mann i kveld.

Siste påske som ugift

Og FOR en påske.

Vi har bare vært hjemme. Poden var med sin far på fjellet, og kom først hjem igjen 2. påskedag. Imens har Johnnyboy og jeg hatt det aldeles superdupert. Jeg nevner i fleng:

• Timer med boklesing i sola. Jeg har bikiniskille!
• Rusletur på Bygdøy. Vi spiste is i solen. Folk lå i bikini. Folk badet.
• Kveldstur ved Hvervenbukta.
• Lange frokoster hver dag
• Opptil flere løpeturer i skogen. Til og med en tur sammen på Hvervenbukta. Johnny slo meg med to runder, så det var vel egentlig begrenset hvor mye vi løp sammen. Men pytt.
• Fine samtaler. Morsomme samtaler.
• Episoder med Mad Men og Sopranos etter mørkets frembrudd
• Fem morgener på rappen uten vekkerklokken. Våknet helt av meg selv når solen kilte i nesen og fuglene kvitret så høyt de bare kunne.
• Ubegrenset tilgang til kyss, klapp og klem døgnet rundt. Mmmm.
• Sushimiddag ute i rusleavstand hjemmefra. Og gode middager hjemme også.
• Jeg fikk bestilt dress til poden. Bestilte fra engelsk nettbutikk. Krysser alle fingre for at den passer.

Stor gjensynsglede da poden kom hjem også, og det tok ikke lang tid før han og Johnny tok med seg fotballen opp til idrettsplassen. Brettspill hører vel også påsken til, så jeg og poden spilte stigespill på verandaen. Jeg gruste ham skikkelig 2 av 3 ganger, så nå vet han hvem som er dronningen av stigespill. Hah!

Av ikke fullt så kjempepositive ting kommer jeg bare på 2:

• Hjulkapslene mine ble stjålet. Høh. Det som irriterer meg aller mest med det er at jeg er så treig med å fikse ting at jeg kommer sikkert til å kjøre rundt uten i all æva.
• Pollenallergi. Kommer som en stor overraskelse hvert år. I dag var jeg hos legen og fikk en etterlengtet kortisonsprøyte mot allergi. Da mente legen jeg kunne gå bryllupsmåneden trygt i møte.

Drøye 6 uker igjen nå. *angst* evt. *hyper*

18 års aldersforskjell. So….?

På VG Nett kan jeg lese at Harald Eia har en 18 år yngre kjæreste.

«Dere er jo ikke så unge lenger», sa presten som skal vie oss, da vi hadde møte med ham. Jeg vurderte et øyeblikk å føle meg indignert, og å peke bort på Johnny.
Johnny var 18 år da jeg kom til denne verden. Reaksjonene på det har nær sagt vært skuffende små. Min mor falt raskt til ro med det etter at jeg hadde fortalt henne om ham for første gang.
Jeg: «Ja… Han er litt eldre enn meg, da.».
Mor: «Haha, ikke sånn 45, vel?»
Jeg: «Nei, mer som sånn 47.».
Også gikk det helt fint, det.
Min far tror jeg aldri kommenterte forskjellen en gang.

Sånn i det daglige er det ingen forskjell. Men det er klart; enkelte ulike referansepunkter har vi. Som da når han forteller om Bruce Springsteen-konserten han var på i Drammenshallen da Nini Stoltenberg ble dratt opp på scenen, og «hun var bare 19 år den gangen», og jeg raskt kan regne ut at jeg var ca 3. Når vi mimrer tilbake til vinter-OL på Lillehammer så vet vi at jeg var 15 år, gikk på kino og skøyter med venninner, mens han var 33 år og nyskilt.

Men NÅ! Akkurat nå veksler vi på hvem som er teitest, ryddigst, mest fornuftig, spiller høyest musikk. Johnny er den sprekeste mannen jeg kjenner. Veldig mye sprekere enn meg. Dessuten; da vi møttes hadde jeg en sønn på snart 7 år, og var slettes ingen Lolita.
Johnnys søster ser heller ikke ut til å tenke på det. Som f.eks. da hun ved kjøkkenbordet en morgen kommenterte at Sissel Kyrkjebø hadde funnet seg en 14 år eldre mann. Jeg gjorde henne oppmerksom på at forskjellen var større mellom oss, men det hadde hun ikke tenkt på.

Også slår vi oss til ro med at Dagbladet (Den Sanne Kilden) rapporterer at menn med betydelig yngre koner holder seg fit lengre. Hah!

Skulle tatt seg ut

«Du er alltid så fin!», sa jeg og kysset Johnny. Uttalelsen kom etter at han hadde løst sitert Berlusconi som hadde sagt man ikke viste respekt for sine omgivelser om man ikke sørget for å ta seg godt ut til enhver tid. For Johnny ER alltid fin. Han er like velkledd uansett om vi spiser søndagsfrokost, gjør unna helgehandelen, ser en film etter en treningsøkt en tirsdag kveld. Han lukter alltid godt, barberer seg før helgefrokosten, promper ikke i mitt nærvær og er generelt… fin. Han kommer seg ut i marka, ned på Elixia helt på eget initiativ uten at jeg behøver å komme med subtile hint om at det trengs. Jeg setter pris på at han er så fin.

Etter denne raske refleksjonen måtte jeg gå i meg selv. Hva er det han har fått? Han har fått meg. Som etter at jeg ble samboer med ham har fått en usjarmerende trang til å kle meg i myk bukse med en gang jeg kommer innenfor dørene hjemme. Som har skostativet fullt av sko og støvletter med høye hæler, men som alltid tar på kjedelige, flate sko fordi jeg «setter comfort before fashion». Som ikke føler noen påtrenge trang til å sminke meg eller kle meg i noe som yter kroppen min rettferdighet. Selv om jeg ofte kommer meg på trening er jeg også flink til å finne på grunner for å IKKE komme meg dit.
Jeg er ikke engang gift enda, og forfallet har satt inn for fullt.

Når jeg blir klar over dette melder det seg et dilemma. Hvilket av følgende skal vi gå for?

1) Ta grep, fjonge meg litt, håpe at han ser på meg med fornyet beundring.

2) Mannen har åpenbart ingen problemer med å elske meg sånn som jeg er, så hvorfor forandre noe? Og dessuten; jeg er den dårligste på å holde på gode intensjoner, og vips blir han skuffet når jeg sklir tilbake til gamle takter.

Jeg skal bare spise en porsjon til med vaniljeis mens jeg tenker over dette.

Vel overstått

Let us eat cake!

Det ble ikke mer snakk om valentines i heimen. Selv har jeg vært hjemme i dag med influensasyk sønn og egen hodepine fra helvete. Gleden var derfor stor da migrene ga seg, og mannen i mitt liv kom hjemme med denne. Folk kan kalle valentines day så mye for kommers tull som de bare vil, men jeg ble latterlig glad. Nå er nesten hele fortært (den var fryktelig søt og akkurat passe god), og vi har sett 3. episode av Sopranos, 1. sesong. Ja, jeg henger 12 år etter resten av befolkningen.

En kveld like fin som vanlig, men toppet med kake!

 

Valentines is coming up

...Og alle hjerter gleder seg

Vi har aldri markert valentines før. Her om dagen proklamerte Johnnyhoney at dagen nærmet seg. «Hvordan skal vi feire det?», spurte han entusiastisk. Jeg vet ikke helt hvorfor han var så entusiastisk. Helt sikkert dårlig samvittighet for noe. Det spiller jo ingen rolle, for jeg kan ikke la anledningen gå ifra meg til å feire noe. Vi fant ut at vi ikke vet hvordan dette feires. Jeg hadde håpet han skulle foreslå store, fine presanger til hverandre, men det ser ut til at vi går for marsipankake igjen. Marsipankake er aldri feil.

Så… Hvordan feirer man eeegentlig valentines? Kake OG presanger? Ja? Svulstige kjærlighetserklæringer på SMS gjennom hele arbeidsdagen?

Jeg trenger mange forslag her, så jeg har noe å vise til. Knock yourself out!

Kanskje Johnny har spikket noe til meg?

Teknologien på min side

Når Johnnyboy stresser ut døren på morgenen uten å kysse meg hadet kan man jo begynne å lure på om han rett og slett har slått opp.

Jeg spør ham rett ut, men iPhonen beroliger meg med at jeg har ingenting å angre på.

Nyttårshamstring

(VG-nett 05.01.2011)
Det var det nyforlovede Kolbotn-paret som mandag formiddag ble funnet livløse i sitt eget hjem. Bekymrede kolleger tok seg inn i parets bopel da de ikke møtte til jobb mandag morgen. Videre etterforskning vil vise om paret forulykket av forfrysning eller matmangel.

Vitner bekrefter at de ble funnet sammenkrøllede under et stort pledd hvor de hadde forsøkt å holde varmen i det iskalde rekkehuset. Kjøleskapet og fryser var ribbet for mat, og mye tyder på at paret hadde glemt å handle inn både mat og ved til nyttårshelgen.
Tilfeldige forbipasserende VG har intervjuet er i harnisk over at butikkene har stengt en ekstra dag i forbindelse med nyttårsfeiringen. «Bare tull!», sier Geir (49). «Jeg hørte om paret som ble funnet på Kolbotn, og har lenge fryktet at noe slik ville skje. Når skal handelstanden innse at de leker med menneskeliv ved å holde stengt når det passer seg?».

_____

Med et slikt skrekkscenario i bakhodet tømte vi visst butikkene for mat i dag. Tror muligens vi har middag, stearinlys og brensel til langt ute i februar nå. Ja, vi kan sannsynligvis overleve i månedsvis bare på druene vi handlet inn. Godt at vi har næringsvett.
Let the fråtsing continue!

Sjarmtrollet mitt

Vi slafset kyllingvinger i kveld.
Min kjære snudde seg mot meg med en ferdiggnagd stikkende ut av nesa.

«Hva ser du nå?», spurte han.
«Øhhh. Litt søt, men dum mann?»
«Du ser på en mann med bein i nesa.».

Han er jo fin på sitt vis.
 

Vanedyr

Vi tok turen innom en av de lokale restaurantene i kveld. En av servitørene lo og sa til Johnny «Du tar vel det vanlige, du?» da vi satte oss ned. «Ja, men damen må få en meny», sa han.

Så ga hun meg en meny hun hadde klar, tok drikkebestilling som ikke avvek fra normalen og gikk tilbake til baren.  Mens jeg åpnet menyen overhørte jeg damen bak bardisken si overbærende «Han skal vel ha en stor sushi, mens hun må se gjennom menyen før hun bestemmer seg for en kylling cashew.». Jeg tenkte tappert at jeg måtte finne noe annet for å ikke være så forutsigbar. Jeg kikket og kikket og bladde i menyen. Flere ganger. Så kom servitøren tilbake, og selv om de har mye fristende greide jeg ikke å si annet enn kylling cashew.

Store begivenheter

«I morgen er jammen meg en stor dag, pus!», forkynte Johnny fornøyd ved middagsbordet.
Jeg ble varm og glad. Og overrasket over at han husket at det er 3-årsdagen for første date.
«Jaaa? Hva skjer i morgen?», koketterte jeg.
Han lo: «Jeg skal i et møte i Hokksund!».
Han bøtet på min milde skuffelse med å love at jeg skal komme hjem til marsipankake fordi «sånne viktige merkedager må jo feires! Kan skjønne det!». Yey! Kake!

Jeg har ikke fått med meg nyheter i løpet av arbeidsdagen, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til britenes store nyhet som møtte meg da jeg slo på dagsrevyen.
Ikke kom å si at William og dama skal gifte seg 11. juni? En dag hvor bare jeg-jeg-jeg! Johnny og jeg skal stå i fokus? Jeg husker jo vårt eget krompebryllup i 2001. Jeg satt med litt frynsete dagen derpå-nerver og snufset meg gjennom vielse og taler. Og jeg husker årets bryllup i Sverige. All den oppmerksomheten de fikk. Her har jeg planlagt i månedsvis, riktignok bommet litt i forhold til Hovefestivalen og Canal Street som vi kunne lånt noen artister fra, men likevel? Skal vi komme helt i skyggen av britenes store happening? Hææ? Hadde faen meg vært typisk min flaks.

Men altså. Kake!

(Latest news: Bryllupet deres er lagt til april. Da kan jeg jo få mange gode råd fra deres store dag. Hohoho.).

Veggpryd

Bare et av flere som ble vurdert som veggpryd.

For et lite år siden flyttet vi inn i vårt første felles hjem. Jeg Vi hadde på forhånd bestemt oss for å stort sett bruke mine møbler, og at Johnnys kunne omplasseres. Det ble imidlertid ikke oppfattet av flyttemenneskene, så det første de gjorde den dagen vi flyttet inn var å sette hans stuemøbler inn i vår nye stue før mitt lass ankom. Da jeg stod i stuen med to dype skinnstoler fra 80-tallet, mintgrønne spisestuestoler med rosaspraglet trekk, et enormt lakkert furustuebord og to stålamper med mørkegrønne skjermer, samtidig som jeg var overtrøtt av intense døgn med pakking og bæring, kjente jeg mismotet komme sigende. Jeg mobiliserte all min indre styrke til å være ved godt mot, men da Johnnyboy triumferende hang opp et bilde av Jimmy Page på stueveggen raknet det for meg.

Etter å ha fått omplassert noen møbler, flyttet enkelte ting ned til furterommet hans og gjort noen nye felles innkjøp har vi sakte, men sikkert begynt å få en stue som begge er fornøyd med. På veggene henger både et bilde han har fått av sin forrige kone, en duk jeg har fått som fungerer som veggteppe, og tre bilder vi sammen har valgt ut. Vi har halvannen vegg som venter på tapet, og som en så lenge virker veldig tom. Furterommet hans har fått flere sorthvitt bilder av rockikonene, som gjorde seg veldig godt på nettopp de veggene. Overraskelsen var derfor stor da han under frokosten i dag proklamerte at han hadde funnet ut hva vi skulle fylle den ledige veggplassen på stuen med. Han løp ivrig ned i til furterommet, og kom opp igjen med et eksemplar av Mojo. Ronnie Wood. Det bildet ville han gjerne ha i glass og ramme. På stua. Utover dagen har ønsket utvidet seg til å inkludere også sorthvitt bilder av Keith og Charlie.

Altså. Det er ikke det at jeg vil være den som bestemmer, men… ja. Hva skal jeg si?

Fargetema og sånn

Linda: Du? Har du mye du vil ha sagt når vi skal begynne å snakke om bordpynt, fargetema og sånn?
Johnny: NEI!
Linda: Men det kan jo være greit å konferere med deg, sånn at det ikke blir helt feil for deg?
Johnny: NEI! Det legger jeg meg virkelig ikke borti. Jeg stoler 100% på deg.
Linda: Bordkort, invitasjoner, blomster…
Johnny: Kjør på! Du svikter aldri.
Linda: Jeg elsker deg.

Moahaha!

Rosa – rosa über alles!

Neida. Her kunne det vært lett å misbruke min velfortjente tillit dersom jeg hadde vært litt mer… rosa av meg. Jeg tenker jeg velger lavendel som gjennomgangsfarge. Det er en skikkelig, skikkelig  nøytral farge som en mann også kan like, sant? Jeg elsker bryllupsplanlegging!

Ikke først, men definitivt best

Johnny i 1988, snart nygift for første gang. På vei til forelesning.

Det var riktignok en annen som var fus når det gjaldt å gifte seg med Johnny.
Han giftet seg sist for omtrent 20 år siden.
Helt greit. For det første hadde det vært direkte sykt om det hadde vært meg den gangen (Jeg var ca 12 år), og dessuten er det jo greit at han har vært gjennom et prøveekteskap, før det egentlige ekteskapet starter. Med meg.
Og selv om jeg ikke fikk være førstemann ut til å være hans blushing bride, så får jeg virkelig den kjekkeste utgaven av ham.
Hah!

I kveld har vi lest på VG Nett om samboerkontrakter. De kan rapportere at halvparten av alle ekteskap ryker, og andelen for samboerforhold er enda høyere. Vi har regnet oss frem til at vi er trygge, da jeg har to havarerte samboerskap bak meg, og han har en skilsmisse. Enkel logikk.

Disclaimer: Personen avbildet har sagt seg villig til å bli publisert som underholdning i en bloggpost. Når det gjelder min uttalelse om at jeg får den kjekkeste utgaven, så må dere bare tro meg på det.

Mandagslykke

Etter fin helg på Sørlandet, hvor vi rakk både morsom kveld hos Johnnys forlover, familieselskap, lunsj på selskapslokalet vårt; Bjellandstrand, litt shopping, film med kommende svigerinne og en hel del kyssing, var det duket for hverdagsliv igjen i dag.
Lang dag på jobb for oss begge. Mannen kom hjem til god middag som akkurat var klar, fyr på peisen, masse stearinlys og blid samboer.
Selv overrasket han med glassflasker med julebrus og 2. sesong av Breaking Bad som vi kan benke oss med i kveld.
Under middagen var enige om at vi har det jammen fint, vi!

Og så skal jeg få sneket inn litt oppmåling av kroppen min i kveld også, for nå er jeg fryktelig klar for å bestille kjolen.

Tjobing!

Nu för tiden lever jag ett stilla liv

…Jag ser dagarna komma och sen springer dom förbi
Joakim Thåström synger det, og sånn er det her også.

I går var det lørdag kveld. Vi spiste en biffmiddag. Jeg drakk cola til. Så ble kjøkken ryddet og flere stearinlyst tent i stuen. Vi lå i hvert vårt hjørne av sofaen og leste aviser. Jeg humret av Tommy Olsson og Pondus. Vi så to episoder av Klovn mens vi lå sammenkveilet, før vi fant frem sjokoladepudding med vaniljesaus som vi spiste mens vi så Sjukehuset i Aidensfield. (Og vi blir provoserte av at det IKKE LIGGER I AIDENSFIELD).
Vi så på nyhetene at Lady Gaga er i byen, og vi vet ikke noe om henne, men de sier at hun er verdens største popartist. Min kjennskap til henne utover at jeg har hørt navnet før begrenser seg til at jeg har hørt Lissie gjøre Bad Romance, som visstnok er en Lady Gaga-låt.
Johnny avsluttet kvelden med å se en Jason Bourne-film på dvd, mens jeg lå ved siden av og lastet ned musikk, lyttet og vaket rundt på det store internettet.

Sommeren 2010 var jeg «på byen» én gang. Da var vi på Litteraturhuset og så Frode Grytten fremføre The Smiths’ The Queen is Dead på Odda-mål. Da det var ferdig kjørte vi hjem, og klokken hadde vel bikket 21.

Dette er så på tvers av hvordan helgene artet seg for noen år tilbake. Var virkelig dette alt jeg trengte for å bli dønn lykkelig?
Hva går jeg jeg glipp av? Sikkert en hel del, men det kjennes som jeg har godt av det.

Printe ut og henge opp

En av oss har tatt litt halvhjertede mage- og rumpeøvelser på badet og ruslet 20 minutter i solen i dag.
Den andre har løpt til Elixia, trent i halvannen time, løpt tilbake før turen gikk til fotballbanen for å spille med husets sønn, mens førstnevnte ligger på sofaen med fredagens sjokoladerester.
Jeg nekter å si hvem av oss som gjør hva, fordi det er… IRRELEVANT!

Men jeg tenker at det skader sikkert ikke for noen, om jeg printer ut denne artikkelen og henger den et synlig sted. Så får vi se om det hjelper.

Hemmeligheten bak vår suksess

Siden jeg ønsker at alle par skal oppleve en slik lykke som vi gjør, deler jeg nå noen av våre små ting. Jeg gjør det aldeles gratis:

• Dobbeltdyne. Den er mer enn bred nok til at begge får nok space og dyne hver om det er behov for det, og ingen irriterende glippe når vi sovner tett.
• Jeg ommøbler i oppvaskmaskinen etter at han har stablet inn, for å få plass til dobbelt så mye uten å gjøre et nummer ut av det.
• Han skryter alltid av maten jeg lager. Som om han virkelig, virkelig mener det. (Og jeg er ikke akkurat noen gourmetkokk. For å si det sånn.)
• Furterom. Johnny har et rom hvor han har musikken sin, en divan, bøker og blader. Der trekker han seg tilbake når hodet er overfylt av jobbting. Jeg er helt velkommen om jeg kommer inn og ligger på armen, men som oftest lar jeg ham være i fred.
• TV-serier. Når vi først ser på noe på dvd, enten det er film eller serier, så gjør vi det stort sett sammen. Vi har funnet vært igjennom Mad Men, Breaking Bad, nå ser vi Klovn på dvd, og diverse på TV.
• Respekt. Vi lar hverandre pusle med hvert vårt uten kritikk eller gnål.
• Han drar meg opp på armen og leser for meg dersom han merker at jeg ikke får sove. Selv om det er midt på natten og han egentlig sover.
• Vi har utsatt krangling til vi er gamle og ikke har noe annet å finne på.
• Regel: Det er ikke lov å slå opp.

Enn så lenge funker det, må jeg si. Flaks.

Samlivsterapi? Jatakk!

Det er kanskje litt vel tidlig for oss å tenke på samlivsterapi, og forhåpentligvis vil vi ikke behøve det.
For vår egen del burde det vel strengt tatt holde at Johnny selv er terapeut, men det blir kanskje litt sånn som om kirurgen skulle fikse sin egen blidtarm? Eller no’ sånt?
Men er det noe jeg og Johnnyboy liker, så er det halvpinlige «dokudramaer». Vi har vært overvettes begeistret for the Office, Etaten, Linn Skåbers Fra hjerte til hjerte, danske Klovn osv. Derfor har vi de høyeste forventninger til Atle Antonsens ‘Dag’.

I morgen skal vi benke oss!

Hverdagslykke

Dagen i går var litt så där. Veldig forkjølet, og litt dårlig nytt etter et jobbintervju. Jeg krekte meg ned på Elixia, men ble ikke videre imponert av egne prestasjoner. Disket opp med aller enkleste variant av spaghetti med kjøttsaus til mannen som kom hjem fra jobb. Han hadde kjøpt seg en rødrutete flanellskjorte. Skikkelig lumberjack. Helt på tvers av alt han vanligvis går med. Han poserte villig, og jeg ble imponert over at den mannen faktisk kler alt.
Etter middag forskanset jeg meg i sofa, med et liiidende uttrykk og en kopp te. Lett anklagende sa jeg at «du har vel sikkert andre planer enn å se på noe på TV med den syke». «Njæsj. Vi får se hva vi gjør etter dagsrevyen», sa han. Etter at jeg hadde vært og blåst nesen for 12. gang (har en fobi som ikke tillater meg å blåse nese i samme rom som andre oppholder seg i), sa tømmerhoggermannen min: «Ja, du får innta armkroken og trykke på play, da.». Også hadde han jammen meg kjøpt en Linda-film tidligere på dagen. Han er god på å finne Linda-filmer. Sånne gode feel-good-filmer, som jeg aldri vil ut av. F.eks. Once, Juno og Crazy Heart. Og en rekke andre. I går hadde han kjøpt Away we go, fra mannen bak Bl.a. American Beauty og Revolutionary Road, som jeg likte så godt. Og den var virkelig nydelig, altså.  Pepsi Max, armkrok og Linda-film. Det er lykke, det.
Jeg lot ikke engang følgende ordveksling under filmen ødelegge kosen:

Johnny: Se! I filmen her er det HAN som er veldig opptatt av at de skal gifte seg.
Jeg: I motsetning til oss!?
Johnny: Ehe. Pus, da.

Små ting

Jeg elsker å bli kysset før han går på jobb hver morgen, selv om jeg sover min dypeste søvn. Å stå opp til ferdig frokost i helgene med te i koppen min og levende lys og kokte egg på bordet. Å bli hentet inn i armkroken når vi ser på film. At han åpner brevet med strømregningen selv om den kommer i mitt navn. Å bli klemt lenge og kysset i pannen når PMS-stormen herjer som verst. At han ikke kommenterer at jeg promper i søvne. Å se han og guttungen stikke til fotballbanen for litt skuddtrening og ikke vite hvem av de som koser seg mest. Å komme hjem og se at gangen er overfylt av tingene våre, jakker, sko og sekker, hverdagsting og tenke at det er er vår gang, våre ting, vår hverdag. Jeg elsker at han har lest, sett og lyttet, og vet at han kommer aldri til å kjede meg. Alle små, morsomme ting som jeg ikke kan forklare for andre enn ham.

Alle disse små ting blir til den store kjærligheten.

Kliss klass

Husets 9-åring:

Johnny kaller deg bare Pus, men du er jo ikke akkurat noen katt.

Mjau.

Ubalanse

Venstre side: Har ikke rukket å begynne på den enda, men har de beste intensjoner om å komme igang.

Høyre side: Midt i samtlige av de. Akkurat nå er bunken litt lav i forhold til hva den pleier å være.