Og vi fortsetter her:
http://ekteskapet.wordpress.com/
Vel møtt!
Archive for the 'Sidesprang' Category
Into the woods
Det var tungt å komme igang. Bena føltes som de knapt orket å ta meg fremover. Fremdeles slitne etter forrige runde. Bare motstand. Motstand – motstand – presse litt til. Bare rundt neste sving, så kunne jeg kanskje snu. Søle, flekker med is på bakken, oppoverbakker. Orket ikke mer. Bare litt til. Av og til møtte jeg andre på veien. Jeg så ned, løp så langt ut på siden av stien som det var mulig.
Jeg kom dit hvor jeg pleier å ta av for å komme ut på veien. Hjem igjen. Ikke i dag. Jeg tok ikke av der hvor jeg pleier. Bare litt til. Jeg var ikke klar for å vende tilbake. Jeg ville videre, men samtidig ikke. Opp noen bakker, ned noen bakker. Jeg tråkket i en gjørmete dam. Den ene foten ble umiddelbart kald og våt. «Jeg må hjem», tenkte jeg. Men måtte bare fortsette litt til.
Stien delte seg og jeg gløttet på skiltene som viste vei. Ingen av stedene føltes riktig, og jeg brøt av fra løypen og opp en nesten gjengrodd sti. Opp opp opp. Klatret opp så bena verket litt ekstra. Store røtter og veltede trær. Marken flatet ut og brått kjente jeg at jeg endelig var fremme. Jeg stanset og tok inn alt skogen hadde å by på. Jeg hørte en bekk. Jeg hørte fugler. Min egen hivende pust. Jeg så sol gjennom trærne. Jeg så at blir helt grønt snart. Jeg kjente lukten. Alt var rent. Ekte. Pusten min roet seg mens jeg stod der. Jeg kjente at jeg fremdeles var våt og kald på den ene foten, at leggene fortsatt verket, men det var greit.
Jeg ruslet sakte tilbake mot turløypen. Snuste inn. På veien tilbake møtte jeg også mennesker. Jeg møtte blikket og smilte.
Etter noen minutter hvor jeg hadde ruslet sakte og fullstendig absorbert skogen var jeg klar for å sette opp farten. Motstanden var borte. Jeg fløy. På lette ben som manøvrerte seg mellom isflekker, hestemøkk og sølepytter. Jeg smilte bredere og bredere for hvert menneske jeg traff.
Og da jeg løp ut av skogen og inn på grusveien følte jeg et blaff av tristhet over at det var over.
Dette kan sikkert leses som en metafor, men jeg har aldri vært spesielt glad i metaforer. Det var bare slik det var å løpe i dag.
Jeg holder på tradisjoner. Ikke nødvendigvis frivillig, men jeg holder på de.
Tradisjonen tro har mitt hjerte atter blitt fylt med selvforakt ca nøyaktig på ettermiddagen 22. desember siden jeg fremdeles manglet de fleste julepresangene.
Jeg har på morgenen lille julaften sverget høyt og tydelig til meg selv at neste år skal ALLE julegaver være handlet inn i oktober, og ha fått papir og merkelapper på seg senest 15. desember.
De rolige timene formiddagstimene på julaften ser jeg alltid for meg at skal tilbringes med julebrus i glasset, nøtter i skålen, bena høyt og julehefter og Disney på TV. Istedet blir det alltid litt flying frem og tilbake, negler som skal lakkes, kropp som skal pleies, ting som skal fikses, kanskje glemte ting som må handles. (I år rakk jeg og sønnen heldigvis litt TV-kos med Disney. Kryss i taket!).
Tradisjonen tro har jeg hatt de beste intensjoner om at selv om jeg skeier ut julaften og litt i de påfølgende dagene, så er det ingen grunn til å droppe å få i seg masse vann, litt frisk frukt og en god dose frisk luft.
LIKSOM! Jeg er stuffet som en velfylt nyttårskalkun etter noen dager med mors forpleining. Jeg har knapt beveget meg utenfor døren, jeg har spist så avsindig store mengder med snop, ribbe, snacks og igrunn alt spiselig jeg har kommet over. Væskeinntak har bestått utelukkende av brus og evt. litt te til frokost. Fra og med juleaften har jeg stort sett ligget kveilet sammen i en lenestol.
Jeg er dorsk, stinn og fatter ikke helt hvordan jeg skal mobilisere energi til å komme meg på jobb i morgen, langt mindre trene igjen.
Men tradisjonen tro har jeg også fått masse fine gaver, spist god mat, tilbragt tid med familien og hatt det veldig fint. Fint å ha med Johnny på første trønderjulefeiring, og fint å komme hjem igjen. Siste jul som ugift!
Etter tidligere green card-lister er det atter en gang på tide med fornyelse. Noen må – dessverre! – ut, mens andre ønskes velkommen inn i varmen.
Joakim Thåstrøm
At man skal gifte seg er ingen grunn til å legge listen bort, heller tvert imot, vil jeg si. Den siste uken har jeg tilbragt store deler av tiden med min forlover, og vi har vært innom viktigheten av nettopp en slik liste. Etter å ha sett igjennom tidligere lister har jeg med tungt hjerte innsett at Cohen skal få gå nå. Det gjør så vondt at jeg ikke vil snakke mer om det. På tide å gå videre. Som ny kandidat drar vi herved inn… *trommevirvel* Joakim Thåström. At jeg ikke har gitt han en plass på listen tidligere er en skam, og jeg boter på det ved å sende han rett opp på 1. plass.
Karl Ove Knausgård
Ny på listen er også Karl Ove Knausgård, som får 2. plassen nå. Når det gjelder ham får jeg et voldsomt behov for å forklare hvorfor, men det skal jeg bare drite i. Kallebasse skal med på listen, og sånn er det med den saken. Beveger jeg meg videre blir jeg overrasket over at også tredjemann er nykommer. Bare fordi forandring fryder, kanskje? Joaquin Phoenix. Rett og slett. Who can blame me, lissom?
Joaquin Phoenix
Og SÅ kommer vi inn i stimen av de gode, gamle med stayer-evne på listen. Her kan jeg nevne i fleng; Nick Cave, Jeremy Irons og Michael Nyquist. Og Kjartan Kristensen. Selvfølgelig. Nå har vi… skal vi se *telletelle* 7 stk. Jeg mener fast bestemt at når man først lager en sånn liste, som skal ligge pent laminert i lommeboken klar for bruk ved et tilfeldig møte, så kan den like gjerne inneholde ti navn. Jeg har jo i lang tid operert med en liste med kun fem kandidater, og vi ser jo hvor det har ført meg. INGENSTEDER!
For å vise at jeg bare ikke plukker fra geriatrisk avdeling kan jeg nå slå til med Jack White. Raconteuren og Mr. White Stripes. Han kan riktignok se ut som en søt emosmurf, men jeg kan godt innrømme at jeg ble overbegeistret av ham i jutøbben i dette innlegget. Bare fordi han spiller så sinnsykt kult, og ser så fint på Loretta og synger så bra og… ja! (Da jeg snakket om han til forlover-Kristine i helgen kom det konsekvent ut som Jack Black. Og han mente jeg jo IKKE.)
To til? Det blir rent for meg for meg. Her trenger jeg gode forslag fra dere. Bring it on!
Disclaimer: NOEN vil kanskje mene at dette ikke hører hjemme i en bryllupsblogg. Rest assured at min tilkommende aldri har ytret noe misnøye vedrørende min liste tidligere, og jeg ser ingen grunn til at han skal gjøre det nå heller. Han har selv alltid tronet øverst på min uoffisielle grøntkort-liste, og jeg er heftig og begeistret og glad for at det er akkurat han jeg skal gifte meg med.
Det er mange gode grunner til å elske november.
Vi gjør det fordi:
- Vi har tilbragt late helgedager i sofaen med fyr på peisen, lesestoff, middagshviler og god musikk. (En av oss har riktignok tatt en treningsøkt i løpet av den dagen, mens den andre har nøyd seg med å ha DE BESTE intensjoner.)
- Det er for kaldt ute til at vi kan ha dårlig samvittighet for å ikke pleie hagen.
- Den første julebrusen. Brun. På glassflaske.
- Kald, klar luft.
- Stillheten og lyset. Det litt nakne, golde som verken er ordentlig vinter eller høst. Det er både melankolsk og meditativt.
- Det er såpåss mørkt ute at det er stemningsfullt med stearinlys både til frokost, middag og utover kvelden.
- Vi startet forsiktig å date i november et år, og kan dermed feire med marsipankake på en helt vanlig onsdag.
- Det er lov å legge seg kl 2130 om man er trøtt. Det er ikke like lov på sommeren.
- Mørke kvelder egner seg godt til litt bryllupsplanlegging.
- I skrivende stund er det mindre enn en måned til solen snur og en ny vår nærmer seg.
- Sønn i huset er fryktelig spent på pakkekalender, og koser seg med å lage ønskelister til jul. Det er viktig å glede seg!
- Best i år: Helt på tampen av måneden får jeg et ukeslangt besøk av min forlover, Kristine.
Tone ble busta, og angrer, men siden jeg har litt færre lesere, så kan det hende at jeg slipper unna med det.
Jeg aner muligheter til å tjene plenty dållars til bryllupet!
Eksklusivt for mine lesere tilbyr jeg nå t-skjorter med dette motivet:
Kun kr 399,50 + porto.
Når du mottar t-skjorten tar du et søtt bilde av deg selv med den og sender den til meg.
Det vanker flotte premier som egenflettet makramé og jeg tilbyr meg også å legge igjen en videokommentar på din blogg.
Løp og kjøøøøøøp!
Et aldri så lite sidesprang fra alt bryllupspjattet.
Vi er glade i filmer, bøker og musikk. En av mine sære sider er at jeg helst ikke tar imot anbefalinger fra andre. Dersom noen sier at «dette MÅ du bare lese/høre/se», så mister jeg faktisk all lyst. Veldig dumt, siden jeg går glipp av masse bra. Ting skal helst bare komme til meg. Noe jeg oppdager ved en tilfeldighet. En bok jeg tilfeldigvis tar frem og ser på når jeg står i bokhandelen, musikk jeg finner ved å leke rundt på youtube. Johnny er flinkere til å ta for seg anmeldelser fra alle mulige instanser.
Sånn sett er det godt gjort at jeg kom over Min Kamp, all den tid man ikke kan unngå å lese eller høre om Knausgård overalt det siste året. På sensommeren i fjor satt vi ved frokostbordet på Tromøya. Johnny leste avisen og lo litt av at Knausgård, som vokste opp på nettopp den øya, skulle utgi en serie på 6 bøker om sitt liv, totalt utleverende. Jeg fant prosjektet så sært og interessant at jeg ble utrolig nysgjerrig, og kjøpte heldigvis den første så snart den var i salg. Ja, heldigvis at ingen rakk å anbefale meg det. Jeg hadde allerede En tid for alt i bokhylla, men hadde aldri begynt på den (for mange anbefalinger, kanskje?)
Det var kjærlighet fra første kveld. Det første som slo meg var språket. Jeg tok meg god tid når jeg leste. Ren, skjær nytelse. Etterhvert opplevde jeg, som titusener av andre at Knausen beskrev meg. Min usikkerhet. Min egoisme. Alt som var mitt. Det som kom overraskende var behovet jeg hadde for å forsvare ham. Flere venner oppfattet at jeg virkelig digget bøkene, og jeg måtte stadig anklager som «Hvordan kan du lese noe så kjedelig?». Som jeg har sagt mange ganger «Man leser virkelig ikke Knausgård for spenningens skyld.» Da kan man sikkert lese Stieg Larsson eller no’ sånt. Jeg leser kort og godt fordi blottleggelsen er så facsinerende, språket så godt og gjenkjennelsen så stor.
«Enn å gjøre noe sånt mot kona si!», har jeg hørt flere si. «Hun må jo være så sinna på ham!». Først av alt klarer jeg ikke å se hva han gjør galt. Han skriver ikke noe sjokkerende. Ikke noe som ikke egentlig er ganske normalt, det eneste som er litt mindre vanlig er at noen setter ord på det og attpåtil i et slik verk. Selvfølgelig er Linda inneforstått med prosjektet hans. Han sier selv at hun også er forfatter, og har vist ham stor raushet. Jeg synes ikke han stiller forholdet deres i et dårlig lys, heller et ganske realistisk lys. Veldig befriende.
Jeg har selvsagt ikke gått glipp av Tonjes radiodokumentar. Jeg forstår at det ikke er stas å få vite om utroskap i bokform, at hun føler seg utlevert. Men det er jo også sånn at det er vel strengt tatt han selv i det ekteskapet som først og fremst blir utlevert. Og Tonje hadde vel også mulighet til å si sitt, men uttaler at det var viktig for henne å ikke redigere ham.
Johnny leser også. Hans begeistring er ikke like stor som min, og siden han alltid er midt inne i ca 7 bøker samtidig er han nå på slutten av Min Kamp 2. Han liker, men finner alt hverdagslivet til Linda og Kallebassen kjedsommelig. Han har ved flere anledninger kalt meg relasjonsjunkie, og mener det forklarer mye av hvorfor jeg finner dette så bra. Jeg liker også hvordan hver bok har sin stemning for meg. Nr. 1 som velskrevet og sår. Toern som den gode samlivsromanen. Nr. 3 som den triste oppvekstboken, med endel muntre innslag. I tillegg til at den er utelukkende fra Tromøy, selveste bryllupsøya vår. Firern fant jeg tidvis hysterisk morsom og med stadig ønske om at «Nå MÅ han da få pult!». Femmern var kul. Synes jeg. Og nå er jeg både veldig spent på den siste, og gruer meg avsindig til siste punktum.
Jeg har tidligere sagt at jeg ikke er lei av å lese Knausgård, men at jeg er lei av å lese OM ham. Jeg vil aller helst ha ham helt for meg selv uten at han skal være allemannseie. Jeg får trøste meg med at Folk Flest leser ikke Knausgård. (Folk flest bor i Kina). Men nå har han altså inntatt Sverige.
Hjelp, vi gifter oss! 