Archive Page 2

Sko-frustrasjoner

Jeg trodde man kunne finne alt på ebay, jeg. Men jeg er tydeligvis for kravstor, for nå har jeg lett og lett både høyt og lavt på det store internettet etter sko tilbryllupet.

Jeg er en sucker etter komfort, og vil både ha noen hvite ballerina og hvite pumps med rund tå, bred og ikke så veldig høy hæl. Hælen må også være hvit, og de må være i str. 40. Ballerinaene skal jeg sikkert klare å oppdrive, men de pumpsene var jaggu vanskeligere enn jeg trodde. Enten har de annen farge på hælen, spiss eller firkantet tå eller for høy og/eller smal hæl. Eller så er de bare for… kjærring.

Er det virkelig for mye forlangt? 

Gode forslag som ikke koster skjorta belønnes med evig takknemlighet.

Store begivenheter

«I morgen er jammen meg en stor dag, pus!», forkynte Johnny fornøyd ved middagsbordet.
Jeg ble varm og glad. Og overrasket over at han husket at det er 3-årsdagen for første date.
«Jaaa? Hva skjer i morgen?», koketterte jeg.
Han lo: «Jeg skal i et møte i Hokksund!».
Han bøtet på min milde skuffelse med å love at jeg skal komme hjem til marsipankake fordi «sånne viktige merkedager må jo feires! Kan skjønne det!». Yey! Kake!

Jeg har ikke fått med meg nyheter i løpet av arbeidsdagen, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til britenes store nyhet som møtte meg da jeg slo på dagsrevyen.
Ikke kom å si at William og dama skal gifte seg 11. juni? En dag hvor bare jeg-jeg-jeg! Johnny og jeg skal stå i fokus? Jeg husker jo vårt eget krompebryllup i 2001. Jeg satt med litt frynsete dagen derpå-nerver og snufset meg gjennom vielse og taler. Og jeg husker årets bryllup i Sverige. All den oppmerksomheten de fikk. Her har jeg planlagt i månedsvis, riktignok bommet litt i forhold til Hovefestivalen og Canal Street som vi kunne lånt noen artister fra, men likevel? Skal vi komme helt i skyggen av britenes store happening? Hææ? Hadde faen meg vært typisk min flaks.

Men altså. Kake!

(Latest news: Bryllupet deres er lagt til april. Da kan jeg jo få mange gode råd fra deres store dag. Hohoho.).

The ballad of the dress

Litt mange kjoleinnlegg for tiden, men sånn får det nesten bare bli.

Nå har det seg sånn at jeg prøvde kjolen igjen i kveld. For å si det med den litt overbevisende positive Yngve Freiholt-stemmen etter hans Ikea-besøk; «Det ække så gærent, altså!».

På fredag var jeg hektisk og stressa og kjoleprøvingen var ikke akkurat slik jeg hadde sett for meg. Nå tok jeg meg god tid, beveget meg litt i den, og jeg klarer helt fint å gå med den.
Og dessuten… jeg har jo valgt å ha med snøring. Og snøring skal ikke gå helt sammen sånn som en med glidelås. Og den skal være ganske stram. Med litt trening, litt oppstramming, hold-in-bestemortruse og korsett må det jo være håp? Nå må jeg bare se å få venninne til å snøre den.

Jeg har lest mye om bryllupskjoler som er så perfekte at bruden umiddelbart føler seg som en prinsesse første gang hun prøver, så det var kanskje derfor jeg gikk inn i en liten bryllupspsykose etter første prøving. Nå er jeg uansett ikke ute etter å føle meg som Märtha Louise, så kanskje jeg skal begynne å tro at dette er selveste kjolen selv om prinsesse-følelsen ikke var der med en gang?

More to come, I guess. 

For liten…!? (Alternativ tittel: %&»¤%#)

Da jeg kom på jobb i dag tidlig så jeg på TNTs sider at kjolen min hadde ankommet Oslo.
Ikke lenge etter var den på vei ut for levering.
Et par timer før arbeidsdagens slutt ble den levert på kontoret. Jeg var rett og slett litt kvalm av glede, og resten av tiden på jobb var jeg fryktelig distrahert av esken som stod på pulten.
Etter jobb ventet den sedvanlige fredagshandelen med Johnny og guttungen. Rastløs. Kanskje litt kort lunte da.
Alle varer i hus, og jeg kunne ta med meg kjolen på badet for å prøve.
Opp av esken. Oh, så fin den så ut! Tre den over hodet.
WTF! Alt for trang over lårene.
Jeg har sendt mål på alle mulige deler av kroppen min, men må ha bommet veldig på hoftebredde.
Og ikke minst at fasongen var en slags havfruemodell, og ikke a-linje slike jeg ville ha den.

Slagplan nå:
Må prøve på nytt med venninnehjelp snart. Bakstykke og snøring fikser jeg ikke på egen hånd, og kan kanskje løse noe.
Jeg kan ned ca 5 kg til, men bør ikke ned mer enn det.
Mail til avsender for å høre om de har forslag til om den kan syes ut eller… no’ sånt.
Evt. ny kjole. Hikst.

Spenningen stiger

E-post i dag om at kjolen min er på vei.

Bare noen dager til jeg finner ut hvor optimistisk jeg var da jeg noterte midjemålet mitt.
Noen dager til jeg ser om det virkelig ér drømmekjolen.
Til jeg må finne et egnet sted å henge den, og til jeg må motstå fristelsen å vise den frem til Johnny.

*danse med hopp og sprett og spring*

Veggpryd

Bare et av flere som ble vurdert som veggpryd.

For et lite år siden flyttet vi inn i vårt første felles hjem. Jeg Vi hadde på forhånd bestemt oss for å stort sett bruke mine møbler, og at Johnnys kunne omplasseres. Det ble imidlertid ikke oppfattet av flyttemenneskene, så det første de gjorde den dagen vi flyttet inn var å sette hans stuemøbler inn i vår nye stue før mitt lass ankom. Da jeg stod i stuen med to dype skinnstoler fra 80-tallet, mintgrønne spisestuestoler med rosaspraglet trekk, et enormt lakkert furustuebord og to stålamper med mørkegrønne skjermer, samtidig som jeg var overtrøtt av intense døgn med pakking og bæring, kjente jeg mismotet komme sigende. Jeg mobiliserte all min indre styrke til å være ved godt mot, men da Johnnyboy triumferende hang opp et bilde av Jimmy Page på stueveggen raknet det for meg.

Etter å ha fått omplassert noen møbler, flyttet enkelte ting ned til furterommet hans og gjort noen nye felles innkjøp har vi sakte, men sikkert begynt å få en stue som begge er fornøyd med. På veggene henger både et bilde han har fått av sin forrige kone, en duk jeg har fått som fungerer som veggteppe, og tre bilder vi sammen har valgt ut. Vi har halvannen vegg som venter på tapet, og som en så lenge virker veldig tom. Furterommet hans har fått flere sorthvitt bilder av rockikonene, som gjorde seg veldig godt på nettopp de veggene. Overraskelsen var derfor stor da han under frokosten i dag proklamerte at han hadde funnet ut hva vi skulle fylle den ledige veggplassen på stuen med. Han løp ivrig ned i til furterommet, og kom opp igjen med et eksemplar av Mojo. Ronnie Wood. Det bildet ville han gjerne ha i glass og ramme. På stua. Utover dagen har ønsket utvidet seg til å inkludere også sorthvitt bilder av Keith og Charlie.

Altså. Det er ikke det at jeg vil være den som bestemmer, men… ja. Hva skal jeg si?

Fargetema og sånn

Linda: Du? Har du mye du vil ha sagt når vi skal begynne å snakke om bordpynt, fargetema og sånn?
Johnny: NEI!
Linda: Men det kan jo være greit å konferere med deg, sånn at det ikke blir helt feil for deg?

Johnny: NEI! Det legger jeg meg virkelig ikke borti. Jeg stoler 100% på deg.
Linda: Bordkort, invitasjoner, blomster…
Johnny: Kjør på! Du svikter aldri.
Linda: Jeg elsker deg.

Moahaha!

Rosa – rosa über alles!

Neida. Her kunne det vært lett å misbruke min velfortjente tillit dersom jeg hadde vært litt mer… rosa av meg. Jeg tenker jeg velger lavendel som gjennomgangsfarge. Det er en skikkelig, skikkelig  nøytral farge som en mann også kan like, sant? Jeg elsker bryllupsplanlegging!

Ikke først, men definitivt best

Johnny i 1988, snart nygift for første gang. På vei til forelesning.

Det var riktignok en annen som var fus når det gjaldt å gifte seg med Johnny.
Han giftet seg sist for omtrent 20 år siden.
Helt greit. For det første hadde det vært direkte sykt om det hadde vært meg den gangen (Jeg var ca 12 år), og dessuten er det jo greit at han har vært gjennom et prøveekteskap, før det egentlige ekteskapet starter. Med meg.
Og selv om jeg ikke fikk være førstemann ut til å være hans blushing bride, så får jeg virkelig den kjekkeste utgaven av ham.
Hah!

I kveld har vi lest på VG Nett om samboerkontrakter. De kan rapportere at halvparten av alle ekteskap ryker, og andelen for samboerforhold er enda høyere. Vi har regnet oss frem til at vi er trygge, da jeg har to havarerte samboerskap bak meg, og han har en skilsmisse. Enkel logikk.

Disclaimer: Personen avbildet har sagt seg villig til å bli publisert som underholdning i en bloggpost. Når det gjelder min uttalelse om at jeg får den kjekkeste utgaven, så må dere bare tro meg på det.

Bryllupsfrisyrer for enhver smak

For å bruke en klisjé; tenk så kjedelig om alle hadde lik smak. Sa brura.

Jeg er svak for krøller, og likte denne veldig godt. Ikke fullt så formell.

Jeg har tidligere lagt ut bilde av en bryllupsfrisyre jeg liker godt. Om det blir den eller noe helt annet gjenstår å se, men felles for de fleste jeg liker er at de er litt løsere i formen. Jeg liker litt mer «tilfeldig» heller enn en overstylet eller stram sveis, som kanskje passer bedre på en annen.

Det trenger jo ikke å være sånn kjempeoppsatt

 

En kommentar jeg fikk her om dagen da jeg snakket om at jeg alltid har sett for meg at håret skal være langt på den store dagen var «hva er vitsen med at alle skal ha langt hår den dagen når man bare setter det opp i en teit oppsetning? Da kan det vel like gjerne være kort?». Igjen; smak og behag. Jeg har sett mange fine brudebilder med kort hår, men jeg heller uansett mot langt. Om jeg får håret mitt tykt nok og pent nok kan det godt hende at jeg går for utslått eller med bare noen løse fletter. Forhåpentligvis vil jeg få gode tips fra frisør for å få en sveis som står i stil til både meg og kjolen.

Når jeg besøker Arendal etter jul en gang håper jeg frisør er i boks, og at jeg får tatt en prøvetime. Så kan jeg etter det besøket ta mer stilling til eventuelt slør, hårpynt og alt sånn dill. Imens har jeg god tid til å se på bilder og få inspirasjon. Dette blir sikkert ikke den siste posten med bryllupsfrisyrer, kjenner jeg meg selv rett. More to come altså!

Aaah! Bildet er stjålet fra http://salongen.blogg.no/

Så fin og romantisk!

Passe casual

Veldig søt, men da burde jeg hatt tykkere hår

Ikke min stil, men pen og klassisk!

Hvorfor ikke?

Mandagslykke

Etter fin helg på Sørlandet, hvor vi rakk både morsom kveld hos Johnnys forlover, familieselskap, lunsj på selskapslokalet vårt; Bjellandstrand, litt shopping, film med kommende svigerinne og en hel del kyssing, var det duket for hverdagsliv igjen i dag.
Lang dag på jobb for oss begge. Mannen kom hjem til god middag som akkurat var klar, fyr på peisen, masse stearinlys og blid samboer.
Selv overrasket han med glassflasker med julebrus og 2. sesong av Breaking Bad som vi kan benke oss med i kveld.
Under middagen var enige om at vi har det jammen fint, vi!

Og så skal jeg få sneket inn litt oppmåling av kroppen min i kveld også, for nå er jeg fryktelig klar for å bestille kjolen.

Tjobing!

Hårdilemma, part II

Etter at jeg fikk en kommentar fra en frisør i kveld på dette hårinnlegget tenkte jeg at jeg skulle komme med en aldri så liten oppdateringspost til dere som har levd i åndeløs spenning.

Siden sist har jeg funnet meg en fast frisør, trur eg. Det startet med at jeg fulgte venninne Caterina til frisøren en lørdag (det var visst tryggest å ha følge), og Caterina ble så fin på håret at vips fikk jeg ut fingeren og fikk bestilt meg en time der jeg også.
Noen dager senere fikk jeg stusset bort alt det slitte fra håret mitt. Før det ble fønet tok hun i en hårolje fra Sexy Hair, som gjorde håret utrolig fint. I tillegg la hun det over i en sideskill, og det var greit med forandring etter å ha hatt gammel-vane-midtskill lenge.
Jeg nevnte det med avfarging og forventet å bli frarådet på det sterkeste, men hun var rett og slett enig. Hårfargen min nå er for mørk. Hun sa at det var klart at avfarging kunne slite litt på håret, men det kunne til og med være en fordel når det skulle settes opp på den store dagen, da det ville bli enklere å jobbe med. Med nok kuring og pleie ville ikke dette bli noe problem.
Og rødskjær skulle jeg ikke bekymre meg for, da håret uansett ville bli farget i en lysere tone etter avfargingen. Meningen er uansett ikke å bli blondblond. Bare litt mindre brunsvart, og litt nærmere min opprinnelige hårfarge.

Og i kveld fikk jeg altså tips fra en annen frisør i den forrige hårbloggposten om noe som heter blondorvask. Skal sjekke ut det også med den nye frisøren, jeg.

Hold pusten, folkens! Om det blir mislykket får dere i det minste noe å le av.

Jeg får forresten endel treff fra søk på bryllupsfrisyrer. Dette må jeg ta på alvor, så i morgen skal jeg grave frem mine favorittfrisyrer for alle hårlengder.
Men først; sove. Hverdagslivet har tatt fra meg piffen, og jeg kan like gjerne finne sengen før en ny dag truer.

Kjolen snart i boks?

Jeg har sendt en prisforespørsel på kjolen jeg har falt for, med noen små justeringer.
Jeg synes det er skummelt, og jeg er utrolig spent på å se endelig resultat.

Nå merker jeg at jeg er veldig dårlig på hemmeligheter, for jeg klør etter å vise den til Johnny og å høre hva han synes.
Argh!

Jeg har funnet et par som jeg IKKE vil ha også, deriblant denne.

Heldigvis kom jeg også over en kjole til forloveren. Jeg har tenkt å sy den selv.
Hun kommer til å bli så fiiiiiin!

På tide å tjene penger på bloggen, kanskje?

Tone ble busta, og angrer, men siden jeg har litt færre lesere, så kan det hende at jeg slipper unna med det.
Jeg aner muligheter til å tjene plenty dållars til bryllupet!

Eksklusivt for mine lesere tilbyr jeg nå t-skjorter med dette motivet:

Kun kr 399,50 + porto.
Når du mottar t-skjorten tar du et søtt bilde av deg selv med den og sender den til meg.

Det vanker flotte premier som egenflettet makramé og jeg tilbyr meg også å legge igjen en videokommentar på din blogg.
Løp og kjøøøøøøp!

Nu för tiden lever jag ett stilla liv

…Jag ser dagarna komma och sen springer dom förbi
Joakim Thåström synger det, og sånn er det her også.

I går var det lørdag kveld. Vi spiste en biffmiddag. Jeg drakk cola til. Så ble kjøkken ryddet og flere stearinlyst tent i stuen. Vi lå i hvert vårt hjørne av sofaen og leste aviser. Jeg humret av Tommy Olsson og Pondus. Vi så to episoder av Klovn mens vi lå sammenkveilet, før vi fant frem sjokoladepudding med vaniljesaus som vi spiste mens vi så Sjukehuset i Aidensfield. (Og vi blir provoserte av at det IKKE LIGGER I AIDENSFIELD).
Vi så på nyhetene at Lady Gaga er i byen, og vi vet ikke noe om henne, men de sier at hun er verdens største popartist. Min kjennskap til henne utover at jeg har hørt navnet før begrenser seg til at jeg har hørt Lissie gjøre Bad Romance, som visstnok er en Lady Gaga-låt.
Johnny avsluttet kvelden med å se en Jason Bourne-film på dvd, mens jeg lå ved siden av og lastet ned musikk, lyttet og vaket rundt på det store internettet.

Sommeren 2010 var jeg «på byen» én gang. Da var vi på Litteraturhuset og så Frode Grytten fremføre The Smiths’ The Queen is Dead på Odda-mål. Da det var ferdig kjørte vi hjem, og klokken hadde vel bikket 21.

Dette er så på tvers av hvordan helgene artet seg for noen år tilbake. Var virkelig dette alt jeg trengte for å bli dønn lykkelig?
Hva går jeg jeg glipp av? Sikkert en hel del, men det kjennes som jeg har godt av det.

8 måneder igjen

Under det, faktisk.

Den siste måneden har vi fått prøvd og beundret de ferdigstøpte gifteringene våre hos gullsmeden. Vi er hjertens enige om at vi har de fineste ringene! Nå skal de få ligge hos gullsmeden å godgjøre seg frem til vi har kommet frem til teksten som skal prege utsiden av de. Vi er innom temaet nesten daglig, men står litt i stampe.

Jeg har sendt litt forespørsler til overnattingssteder i Arendal og på Tromøya, i håp om at vi kunne tilby gjestene våre litt ekstra rimelig overnatting. Det blir en god del tilreisende når vi gifter oss i en annen landsdel. Så langt har jeg ikke mottatt noe annet enn tilsynelatende standardpriser. Her må jeg nok undersøke litt mer.

Toastmaster er i boks! Johnnys svoger har takket ja.
Jeg tillater meg å legge inn en av flere youtube-snutter som er lagt ut på hans bekostning.
En morsom mann, som har gjort det flere ganger tidligere. Full tillit herifra!

Vi har også forhørt oss litt rundt musikere, og håper solisten vi vil gå for ikke allerede er booket den dagen.
Satser på at vi er latterlig tidlig ute. Det hadde ikke forundret meg.

Men det går unna, det her. 8 måneder kan gå som en vind.
Den siste måneden har jeg også begynt å jobbe igjen etter et halvt år uten jobb, og det begrenser muligheten til å sjekke ut bryllupsting dagen lang, slik jeg kunne før.
(Ja, sånn i tillegg til alt det Viktige Husarbeidet jeg drev med, og all treningen. (I tilfelle Johnny leser denne bloggposten.))

Jeg har plassert min blogg i Oppegårdnorske bloggkart!
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Knausgård og oss

Et aldri så lite sidesprang fra alt bryllupspjattet.

Vi er glade i filmer, bøker og musikk. En av mine sære sider er at jeg helst ikke tar imot anbefalinger fra andre. Dersom noen sier at «dette MÅ du bare lese/høre/se», så mister jeg faktisk all lyst. Veldig dumt, siden jeg går glipp av masse bra. Ting skal helst bare komme til meg. Noe jeg oppdager ved en tilfeldighet. En bok jeg tilfeldigvis tar frem og ser på når jeg står i bokhandelen, musikk jeg finner ved å leke rundt på youtube. Johnny er flinkere til å ta for seg anmeldelser fra alle mulige instanser.

Sånn sett er det godt gjort at jeg kom over Min Kamp, all den tid man ikke kan unngå å lese eller høre om Knausgård overalt det siste året. På sensommeren i fjor satt vi ved frokostbordet på Tromøya. Johnny leste avisen og lo litt av at Knausgård, som vokste opp på nettopp den øya, skulle utgi en serie på 6 bøker om sitt liv, totalt utleverende. Jeg fant prosjektet så sært og interessant at jeg ble utrolig nysgjerrig, og kjøpte heldigvis den første så snart den var i salg. Ja, heldigvis at ingen rakk å anbefale meg det. Jeg hadde allerede En tid for alt i bokhylla, men hadde aldri begynt på den (for mange anbefalinger, kanskje?)

Det var kjærlighet fra første kveld. Det første som slo meg var språket. Jeg tok meg god tid når jeg leste. Ren, skjær nytelse. Etterhvert opplevde jeg, som titusener av andre at Knausen beskrev meg. Min usikkerhet. Min egoisme. Alt som var mitt. Det som kom overraskende var behovet jeg hadde for å forsvare ham. Flere venner oppfattet at jeg virkelig digget bøkene, og jeg måtte stadig anklager som «Hvordan kan du lese noe så kjedelig?». Som jeg har sagt mange ganger «Man leser virkelig ikke Knausgård for spenningens skyld.» Da kan man sikkert lese Stieg Larsson eller no’ sånt. Jeg leser kort og godt fordi blottleggelsen er så facsinerende, språket så godt og gjenkjennelsen så stor.

«Enn å gjøre noe sånt mot kona si!», har jeg hørt flere si. «Hun må jo være så sinna på ham!». Først av alt klarer jeg ikke å se hva han gjør galt. Han skriver ikke noe sjokkerende. Ikke noe som ikke egentlig er ganske normalt, det eneste som er litt mindre vanlig er at noen setter ord på det og attpåtil i et slik verk. Selvfølgelig er Linda inneforstått med prosjektet hans. Han sier selv at hun også er forfatter, og har vist ham stor raushet. Jeg synes ikke han stiller forholdet deres i et dårlig lys, heller et ganske realistisk lys. Veldig befriende.

Jeg har selvsagt ikke gått glipp av Tonjes radiodokumentar. Jeg forstår at det ikke er stas å få vite om utroskap i bokform, at hun føler seg utlevert. Men det er jo også sånn at det er vel strengt tatt han selv i det ekteskapet som først og fremst blir utlevert. Og Tonje hadde vel også mulighet til å si sitt, men uttaler at det var viktig for henne å ikke redigere ham.

Johnny leser også. Hans begeistring er ikke like stor som min, og siden han alltid er midt inne i ca 7 bøker samtidig er han nå på slutten av Min Kamp 2. Han liker, men finner alt hverdagslivet til Linda og Kallebassen kjedsommelig. Han har ved flere anledninger kalt meg relasjonsjunkie, og mener det forklarer mye av hvorfor jeg finner dette så bra. Jeg liker også hvordan hver bok har sin stemning for meg. Nr. 1 som velskrevet og sår. Toern som den gode samlivsromanen. Nr. 3 som den triste oppvekstboken, med endel muntre innslag. I tillegg til at den er utelukkende fra Tromøy, selveste bryllupsøya vår. Firern fant jeg tidvis hysterisk morsom og med stadig ønske om at «Nå MÅ han da få pult!». Femmern var kul. Synes jeg. Og nå er jeg både veldig spent på den siste, og gruer meg avsindig til siste punktum.

Jeg har tidligere sagt at jeg ikke er lei av å lese Knausgård, men at jeg er lei av å lese OM ham. Jeg vil aller helst ha ham helt for meg selv uten at han skal være allemannseie. Jeg får trøste meg med at Folk Flest leser ikke Knausgård. (Folk flest bor i Kina). Men nå har han altså inntatt Sverige.

Printe ut og henge opp

En av oss har tatt litt halvhjertede mage- og rumpeøvelser på badet og ruslet 20 minutter i solen i dag.
Den andre har løpt til Elixia, trent i halvannen time, løpt tilbake før turen gikk til fotballbanen for å spille med husets sønn, mens førstnevnte ligger på sofaen med fredagens sjokoladerester.
Jeg nekter å si hvem av oss som gjør hva, fordi det er… IRRELEVANT!

Men jeg tenker at det skader sikkert ikke for noen, om jeg printer ut denne artikkelen og henger den et synlig sted. Så får vi se om det hjelper.

Blogglisten

Bryllupssanger? Not so much

Vi er ikke så flinke til å høre på tekster, tydeligvis. Innocent when you dream med Tom Waits ble vurdert. Funket bra frem til siste verset:

I made a golden promise
that we would never part
I gave my love a locket
and then I broke her heart
and then I broke her heart

Så hørte vi på Kent. Ärlighet Respekt Kärlek. Fengende og fin. Begynte så bra.
Så:

Och jag stal något du ändå ville ge mig
Försökte älska det jag tog
Men ärligheten, respekten, kärleken bara dog

Også har vi denne nydelig perlen, som virkelig ikke egner seg, selv med aldri så yndig tittel.
Men nydelig uansett. Og gjør meg gladrørt for at akkurat jeg skal gifte meg med drømmemannen. Og ikke drømmer om en jeg ikke kan få.

Og heldigvis finnes det nok av nydelig musikk som egner seg.

Hva gjør vi med våre 8000 kr?

Neste år skal vi i følge VG få 8000 kr mer å rutte med. Det er jo vanskelig å vite hva en skal gjøre med slike svimlende summer.

Men det kan jo likevel hende at pengene får ben å gå på. 8000 kr kan f.eks gi oss én av følgende:

  • Bryllupsfotograf
  • Bryllupsreise for én av oss? (Litt stusselig for den andre)
  • Bryllupskake + borddekorasjoner
  • Frisør, makeup og overnatting bryllupsnatten
  • 8 gjester i bryllupet
  • To brudekjoler

Uæææh. 8000 er ikke nok.

Kjære Sigbjørn Johnsen. Vi trenger mer penger. På forhånd takk.

Linda & Johnny.

Eller kanskje vi skal gå rett til Luksusfellen med en gang?

Hemmeligheten bak vår suksess

Siden jeg ønsker at alle par skal oppleve en slik lykke som vi gjør, deler jeg nå noen av våre små ting. Jeg gjør det aldeles gratis:

  • Dobbeltdyne. Den er mer enn bred nok til at begge får nok space og dyne hver om det er behov for det, og ingen irriterende glippe når vi sovner tett.
  • Jeg ommøbler i oppvaskmaskinen etter at han har stablet inn, for å få plass til dobbelt så mye uten å gjøre et nummer ut av det.
  • Han skryter alltid av maten jeg lager. Som om han virkelig, virkelig mener det. (Og jeg er ikke akkurat noen gourmetkokk. For å si det sånn.)
  • Furterom. Johnny har et rom hvor han har musikken sin, en divan, bøker og blader. Der trekker han seg tilbake når hodet er overfylt av jobbting. Jeg er helt velkommen om jeg kommer inn og ligger på armen, men som oftest lar jeg ham være i fred.
  • TV-serier. Når vi først ser på noe på dvd, enten det er film eller serier, så gjør vi det stort sett sammen. Vi har funnet vært igjennom Mad Men, Breaking Bad, nå ser vi Klovn på dvd, og diverse på TV.
  • Respekt. Vi lar hverandre pusle med hvert vårt uten kritikk eller gnål.
  • Han drar meg opp på armen og leser for meg dersom han merker at jeg ikke får sove. Selv om det er midt på natten og han egentlig sover.
  • Vi har utsatt krangling til vi er gamle og ikke har noe annet å finne på.
  • Regel: Det er ikke lov å slå opp.

Enn så lenge funker det, må jeg si. Flaks.

Aldri for tidlig å begynne å grue seg

Jeg tror faktisk jeg gleder meg til alt – absolutt ALT – ved den store dagen. Bortsett fra én ting.
Talen.
Bruden har slettes ikke noen taleplikt, men det er viktig for meg å si noen få ord den dagen.
Problemet mitt er at jeg ikke fikser å fremføre noe. Jeg kan godt sitte sammen med mange venner og skravle og ha alles oppmerksomhet, men jeg greier ikke å opptre naturlig når det skal være litt ordentlig. I jobbsammenheng har det ofte gått greit, men det er verre dersom det er snakk om noe personlig. Og det kan vi jo trygt si at det skal være denne dagen.
Jeg blir rød. Jeg skjelver i knærne. Jeg mister kontroll over stemmen. Jeg holder ikke hendene i ro. Jeg skjelver. Jeg høres ut som jeg er på griner’n.
Jeg kan selvfølgelig være kul og tenke «Hva så?». Men jeg vet også at jeg er såpass god på å dømme meg selv i sånne situasjoner at jeg vil la det overskygge mye av det bra som har skjedd den dagen.

Jeg har plukket opp gode råd:

  • Være så forberedt som mulig
  • Se for meg forsamlingen nakne (jeg vil ikke se for meg våre venner og slekt i nettoen. Ikke at de ikke er vakre mennesker, men… ja. Dere skjønner.)
  • Opplesning.

Andre ting som kan hjelpe meg? Så… Gi meg dine beste tips.

Jælp!

Samlivsterapi? Jatakk!

Det er kanskje litt vel tidlig for oss å tenke på samlivsterapi, og forhåpentligvis vil vi ikke behøve det.
For vår egen del burde det vel strengt tatt holde at Johnny selv er terapeut, men det blir kanskje litt sånn som om kirurgen skulle fikse sin egen blidtarm? Eller no’ sånt?
Men er det noe jeg og Johnnyboy liker, så er det halvpinlige «dokudramaer». Vi har vært overvettes begeistret for the Office, Etaten, Linn Skåbers Fra hjerte til hjerte, danske Klovn osv. Derfor har vi de høyeste forventninger til Atle Antonsens ‘Dag’.

I morgen skal vi benke oss!

Et slags frieri

Noen frir litt mer tydelig enn andre. Sånn som denne flykapteinen som fridde i luften til kabinsjefen. Andre blir bare enige.

Mange spør om hvordan frieriet her i gården var. Jeg hadde tidligere sagt at jeg hadde nok følt meg ille til mote dersom jeg ble fridd til med flere tilskuere eller over et høyttaleranlegg. Det hadde også vært fryktelig atypisk Johnny å gjøre noe sånn. Jeg hadde faktisk blitt veldig bekymret.

Vi hadde snakket løst om giftemål en stund. Det hersket nok liten tvil i heimen om at jeg hadde betydelig mer lyst til å gifte meg enn ham. Ikke for det, han var ikke motvillig, men dette var noe han hadde gjort før, og følte seg igrunn ferdig med gifting. En fredag vi begge var hjemme snakket vi mye ved frokostbordet om hvordan det hadde vært. Jeg var i ferd med å ta siste slurk av teen min da Johnny avbrøt kjøkkenryddingen, kom bort til meg, kysset meg ca 87 ganger og sa «Vi bare gjør det, pus. Vi gifter oss.». Så kysset han meg mange ganger til. «Mhm», sa jeg. Han gikk tilbake til oppvaskmaskinen. «Du trekker deg ikke!», ropte jeg etter ham. En fin dose hverdagsromantikk, og siden har jeg brukt det mot ham.

Kristine AKA forloveren

«Som din forlovede vil jeg bare si at…», sa Kristine en dag. Jeg måtte pent og forsiktig fortelle henne at det er FORLOVER jeg har bedt henne om å være, og at jeg på ingen måte har noen intensjoner om å gifte meg med henne. Sånn ellers er hun veldig flink med ord.

Forloveren min har til og med pressebilder. Dette og mange andre fine er tatt av Paal Audestad.

Kristine snakker den deiligste storamål-dialekten. Hun er psykolog, men det er ikke derfor jeg har valgt å ha henne i nærheten på Den Store Dagen. Hun er morsom, smart, ofte med DE BESTE intensjoner, passe uhøytidelig, passe seriøs, uovertruffen på å ta imot betroelser, nyansert, og kort fortalt en aldeles perfekt venninne for meg. Jeg har tidligere blogget om henne her. Dessverre bor hun alt for langt unna, men innimellom kommer hun på overnatting og vi sitter under pledd, drikker rar te og snakker filterløst.

Kristine har fått med seg sagaen om Linda & Johnny fra the very beginning, og har funnet seg i ikke rent lite Johnnysnakk fra meg. Tapre sjel. Ikke nok med at hun psykolog, men hun er også forfatter. Med disse to tingene som utgangspunkt trodde jeg at jeg lå godt an til å skrive tidenes mest perfekte julekort til Johnnyboy da vi hadde datet et års tid. Han skulle tilbringe julaften med sin slekt som jeg enda ikke hadde truffet. Fra meg skulle han få et klesplagg og billetter til Dylan-konsert. Isteden for å legge ved billettene, skulle jeg skrive et søtt kort og legge oppå plagget inni pakken. For at hans slekt skulle bli ekstra nysgjerrige på meg måtte dette kortet vært fiffig, og hva var vel mer på sin plass en konsulentutalelse fra en forfatter slæsh psykolog? Vi satte oss ned ved gaveinnpakningsbordet og tok oppgaven med stort alvor. 4 timer, 8 kopper te, ca 20 sigaretter og 23 røverhistorier senere var vi segneferdige av trøtthet og det var på høy tid å pakke inn kortet. Det manglet kanskje litt snert:

Til Johnny.
Resten av gaven er billetter til Bob Dylan-konserten.
God jul.
Klem fra Linda.

Men det var en fin kveld.

Kristine blogger under nicket Avil, og bloggen finner dere her.

Apropos ringer…

Jeg har arvet endel gull, og det meste av det skal vi bruke som byttegull til ringene våre. Deriblant to gifteringer med henholdsvis «Din Nils» og «Din Sigurd» inni. Ingen dato i noen av de. Begge to passer meg perfekt. Hadde det ikke vært mye rimeligere for oss om Johnny bare skiftet navn enn å kjøpe helt ny ring til meg? Han kunne selv valgt blant disse to fine navnene. Vi prøver å ha relativt lavbudsjett på bryllupet, så dette burde vi virkelig tenkt på før vi bestilte ringene. Argh!

Uforbeholden unnskyldning

Det kommer endel til denne bloggen etter å ha søkt på «scrappe bryllupsinvitasjoner». Jeg beklager. Du kan lete her med lys og lykte, men jeg kan dessverre ikke hjelpe deg. Lykke til videre i jakten.

Tekst i gifteringene

«Nå ligger det noe og venter på dere hos Kolbotn Gull & Sølv» stod det i en tekstmelding fra gullsmeden i går.
Nå har vi jo all verdens tid på oss, men siden gullsmeden sikkert vil ha penger for jobben snart så bør vi komme opp med tekst til den utvendige graveringen.
Forslag ved frokostbordet:

  • Den som gir seg er en dritt
  • Ærlighet respekt kjærlighet (Vi hører på Kent om dagen.)
  • Til evigheten og forbi
  • Noe fra Ringenes herre (jeg falt av lasset da han siterte).
  • Put it back on

Andre forslag? Noen som vil dele sin innskripsjon til inspirasjon?

Det enkle er ofte det beste har blitt skrevet her tidligere, og da burde vi kanskje gått for Din for alltid, slik folk flest gjør?

Vi får se om vi kommer opp med noe i dag eller om vi lar de ligge der en stund til. Nå skal vi avsted til bokmesse for å fylle bokhyllene til bristepunktet med flere bøker vi aldri får lest. Jadda.

Så var det denne kroppen min da

Jeg og kroppen min går way back. Den har funnet seg i masse på grunn av meg, og jeg har funnet meg i mye på grunn av den.
Frem til jeg var i begynnelsen av 20-årene var jeg ufrivillig veldig undervektig. Kiloene har kommet sigende siden den gang, og nå må jeg være påpasselig med hva jeg spiser for at det ikke skal skli helt ut. Sett tilbake på de siste årene har det pågått en mild form for jojo-slanking, der vekten stadig har variert med opptil ti kilo.
Nå vil jeg finne idealvekten og formen, og hva er vel mer motiverende enn bryllup? En dag med bare meg – meg – meg! meg og Johnny i fokus?

Jeg trener på Elixia jevnt og trutt. Ikke hardt og voldsomt, men 3-4 ganger i uken og passe forsiktig. Nok til at jeg blir litt sliten, men ikke nok til at jeg sliter meg ut. Dersom jeg enkelte dager ikke er fornøyd med egen innsats stikker jeg magen litt ut og vagger videre til neste apparat for å simulere en graviditet. Da tenker sikkert de andre at jeg må ta det litt med ro, og at jeg er tapper som i det hele tatt trener, tenker jeg. Litt enkel manipulering må være lov.

Det er forøvrig en smal sak for meg å simulere graviditet. Mitt største problem med kroppen er magefettet. Jeg er helt fornøyd med armer og ben, men har uforholdsmessig mye fett lagret på midten. Jeg er uansett relativt slank, og vet at det skal lite til å bli fornøyd. For meg er utfordringen å holde det sånn.
Jeg er ganske snill med kroppen min. Jeg trener, som sagt. Jeg verken røyker eller drikker alkohol, og jeg spiser ofte kylling eller fisk til middag.
Min last er snop. Periodeflink og holder meg til et minimum i helger. Så sklir det litt ut, og litt mer helt til jeg er på sjokokjøret igjen. Jeg har også erfart at kroppen min har det best på lavkarbo, og det er lite uforenlig med all pastaen, risen og snacksen jeg spiser. Argh.

Nok en gang skal jeg ta grep, etter at jeg ikke fikk på meg favorittjeansen i helgen. Og nok en gang har jeg DE BESTE INTENSJONER! Hører dere?
Redningen denne gangen er en iPhone-applikasjon. Der skal all fysisk aktivitet og alt matinntak logges (ja, alt som smugspises også), og den beregner hvordan jeg ligger an kalorimessig. ShapeUp heter den, og virker svært lovende. Ihvertfall det halve døgnet jeg har testen den ut. Høhøhø.

Andre tiltak som vurderes fortløpende er selvfølgelig fettsuging, brystforstørrelse (Nå kan man faktisk flytte fett fra mage til pupper. Er ikke det fantastisk, så vet ikke jeg.) og tarmskylling. Eller no’ sånt.

(Men en ting skal jeg love dere. Jeg lover dere at dette aldri skal bli en slankeblogg.)

Ni måneder


«Når må du ha de?», spurte gullsmeden da jeg hadde vært innom og snakket om ringer. «Haster ikke.», sa jeg. «Om ca 9 måneder.».
Han pekte spøkefullt på magen «Åh, er det noe på gang der?». Jeg forsikret ham om at jeg bare var litt rund på midten.
Og det er vel omtrent det eneste bryllupsrelaterte som er utrettet den siste måneden.
Jeg synes jeg akkurat satt i Danmark og blogget om at det var ti måneder igjen.
Siden da har vi bestilt gifteringer. Vi har funnet noen brede, tunge, som begge likte veldig godt. Vi skal ikke sette de på før selve dagen, men etter et besøk hos Kolbotn Gull & Sølv i forbindelse med deres 25-årsjubileum fant vi ut at vi like gjerne kunne bestille de med en gang. Vi har ganske mye byttegull, så det er ikke mye vi trenger å betale for de.

I mangelen på forlovelsesringer tenkte jeg at jeg kunne nøye meg med å endre Facebook-statusen til «Forlovet». For det første trodde jeg ikke det ville bli endret før Johnny godkjente (noe som med hans Facebookfrekventering vil bety om ca 3 måneder), jeg trodde heller ikke at det ville dukke opp i andres newsfeed. Jaggu. Et halvt minutt etter at jeg hadde lagret endringen dukket det opp mange varsler om at statusen ble likt, og hyggelige kommentarer fra andre. Voldsomt! Her var det jo ingen høytidelig forlovelse på gang, ikke noe annet enn at vi noen måneder tidligere hadde satt dato for vielse neste år. Til og med min mor, som ikke er på Facebook, ringte meg kort tid etter. «Har dåkk forlova dåkk?». «Du vet da at vi skal gifte oss?». «Jo, men æ trudd du kanskje hadd fått en ring no.». «Nei.».
Om jeg savner forlovelsesring? Nei, jeg trukke det. Hva skal man med det når man har en Facebooksivilstatus å briefe med? Og jeg gleder meg veldig til å se min «nye hånd» etter ringen endelig er på. Om ni måneder.

I rettferdighetens navn

Johnny får gifte seg to ganger. Jeg skal visst bare få gifte meg en gang.
Da er det bare rett og rimelig at jeg får to brudekjoler, sant? En til vielse og middag og en annen snerten sak til festen?

Jo, jeg tenkte meg det.

Hverdagslykke

Dagen i går var litt så där. Veldig forkjølet, og litt dårlig nytt etter et jobbintervju. Jeg krekte meg ned på Elixia, men ble ikke videre imponert av egne prestasjoner. Disket opp med aller enkleste variant av spaghetti med kjøttsaus til mannen som kom hjem fra jobb. Han hadde kjøpt seg en rødrutete flanellskjorte. Skikkelig lumberjack. Helt på tvers av alt han vanligvis går med. Han poserte villig, og jeg ble imponert over at den mannen faktisk kler alt.
Etter middag forskanset jeg meg i sofa, med et liiidende uttrykk og en kopp te. Lett anklagende sa jeg at «du har vel sikkert andre planer enn å se på noe på TV med den syke». «Njæsj. Vi får se hva vi gjør etter dagsrevyen», sa han. Etter at jeg hadde vært og blåst nesen for 12. gang (har en fobi som ikke tillater meg å blåse nese i samme rom som andre oppholder seg i), sa tømmerhoggermannen min: «Ja, du får innta armkroken og trykke på play, da.». Også hadde han jammen meg kjøpt en Linda-film tidligere på dagen. Han er god på å finne Linda-filmer. Sånne gode feel-good-filmer, som jeg aldri vil ut av. F.eks. Once, Juno og Crazy Heart. Og en rekke andre. I går hadde han kjøpt Away we go, fra mannen bak Bl.a. American Beauty og Revolutionary Road, som jeg likte så godt. Og den var virkelig nydelig, altså.  Pepsi Max, armkrok og Linda-film. Det er lykke, det.
Jeg lot ikke engang følgende ordveksling under filmen ødelegge kosen:

Johnny: Se! I filmen her er det HAN som er veldig opptatt av at de skal gifte seg.
Jeg: I motsetning til oss!?
Johnny: Ehe. Pus, da.

Argh! Dårlig planlegging!

Misunnelsen var stor da jeg leste om paret som fikk Band of Horses til å spille i kirken. Jeg har lekt mye med tanken på å slå til med noe råflott og uventet på den fronten, og håper i det lengste på at Johnny overrasker med noe helt spesielt når vi sitter der.

Øverst på ønskelisten står… Skalviseeeee….

  • Tom Waits
  • Leonard Cohen
  • Springsteen
  • Nick Cave
  • Johnny Cash (Jada, jeg vet at han er død, men det er da lov å drømme!)
  • Arcade Fire
  • Bono
  • Paal Flaata (Sjansene øker drastisk med en nordmann, vil jeg si)
  • Mike Scott/Waterboys

Ja, listen er jo mye lenger, da. Og da går det opp for meg hvor dårlig planlagt dette gildet faktisk er! 11. juni. Det er ihvertfall to uker før Hovefestivalen arrangeres bare et steinkast unna. Og halvannen måned før Canal Street Festivalen. Det er jo alltid gode artister fra det stoooore utland på begge de festivalene, så vi hadde helt sikkert klart å smiske til oss noe bra. Men neida. Det tenkte jeg ikke på.

Går og setter meg i bryllupsskammekroken nå, og blir der en stund. Hei så lenge.

Festlokalet – Bjellandstrand Gård

Noe av det første som falt på plass i bryllupsplanleggingen var selskapslokalet.

Som tidligere nevnt bestemte vi oss tidlig for at vi ville feire dagen på Sørlandet. Venninne Trine tipset meg i påsken om at vi burde ta turen innom Bjellandstrand Gård for søndagsvafler når vi først var på Tromøya. Det ble det aldri noe av, men det gjorde at vi kom på det stedet da vi vurderte selskapslokaler. Lokalet ligger kun 1 km fra kirken, og ut ifra bildene virket det som det perfekte stedet. Vi sendte en e-postforespørsel og etter noen hyggelige mailer frem og tilbake bestemte vi for å holde av lokalet neste pinseaften midlertidig. Ingen av oss hadde vært der tidligere, så vi var spente da vi dro dit for første gang noen uker senere.

For oss er det aller viktigst at middagen og festen blir passe uformell, avslappet stemning og ikke for stivt. Vi hadde en hyggelig prat med vertskapet Unni og Jon, og de var svært forståelsesfulle da vi sa at vi ikke ønsket en høytidelig 3-retter, men heller en casual buffet. De la frem et forslag som ga oss umiddelbart vann i munn, og vi skjønte at våre ønsker var i trygge hender. Vi fikk en omvisning i lokalet. Fin låvebro opp til selskapslokalet, sjarmerende gårdsstue og en aldeles nydelig rosehage. Etter praten med de tok vi en deilig lunsj fra buffén i kaféen deres, og spiste den ute i stekende sol. Vi ruslet i rosehagen og var skjønt enige om at dette var the place to be på den store dagen.

Det er veldig betryggende å ha denne biten i boks. Vi følte at vertsskapet hadde full kontroll på gjennomføring av bryllup. Sympatisk par, og fantastisk mat. Rammen rundt dagen vår er på plass!

Små ting

Jeg elsker å bli kysset før han går på jobb hver morgen, selv om jeg sover min dypeste søvn. Å stå opp til ferdig frokost i helgene med te i koppen min og levende lys og kokte egg på bordet. Å bli hentet inn i armkroken når vi ser på film. At han åpner brevet med strømregningen selv om den kommer i mitt navn. Å bli klemt lenge og kysset i pannen når PMS-stormen herjer som verst. At han ikke kommenterer at jeg promper i søvne. Å se han og guttungen stikke til fotballbanen for litt skuddtrening og ikke vite hvem av de som koser seg mest. Å komme hjem og se at gangen er overfylt av tingene våre, jakker, sko og sekker, hverdagsting og tenke at det er er vår gang, våre ting, vår hverdag. Jeg elsker at han har lest, sett og lyttet, og vet at han kommer aldri til å kjede meg. Alle små, morsomme ting som jeg ikke kan forklare for andre enn ham.

Alle disse små ting blir til den store kjærligheten.

En brud som ikke virker

Det er visst meg.

I løpet de siste ukene har det åpenbart seg noen få, men alvorlige defekter i brudegenet mitt. All research på nettet sier meg at bruder skal:

  • Prøve kjoler

Jeg har ikke lyst til å gå i brudesalonger og prøve kjoler. Faktisk. Jeg trodde jeg hadde det. Venninner tilbyr seg å være med. Jeg har tidligere vært forlover, og pådro meg da selverklært diagnose Prøveromsfobi. Nå er jeg ganske sikker på hvordan jeg vil at kjolen min skal se ut, og jeg vurderer rett og slett å oppgi målene mine til en amerikaner med godt rykte, og få (forhåpentligvis) miiiin drømmekjole tilsendt i posten, uten å ha prøvd en eneste en i salong. Går jeg glipp av noe når jeg ikke prøver? I såfall burde jeg kanskje benyttet sjansen. Litt kjipt å leve ut drømmen om å være prinsesse i salong etter at jeg er godt gift.

  • Begå scrapping

Som mor og blushing bride-to-be banner jeg kanskje i bryllupskirken nå, men jeg synes scrapping stort sett er bittelittegranne harry. Jeg burde visst gledet meg over å scrappe både bryllupsinvitasjoner, kirkeprogram, ringeske og bordkort, men altså… Nei. Trukke det. Her blir det nok noe enkelt og greit som printes ut. Jeg håper våre kjære gjester føler seg velkomne uansett. Min gode venninne Trine kom med trusler her om dagen. «Du kan bare prøøøøve deg på å invitere meg på besøk, for så å prøve å få meg til å lime på små teite sløyfer og perler på bordkort. Da nekter jeg.». Hun har visst hatt venninner som har giftet seg før. Jeg tolket det sånn.

  • Ha en bryllupsbok

Dette ordet har gått igjen noen ganger. Det er visst ganske vanlig å ha en bok hvor man noterer nummer og nettsider og oppgaver og toastmastere og… ja. Alt. Jeg har én liste, jeg. Også er jeg ganske flink til å lagre informasjon i hodet dersom det gjelder Veldig Viktige Ting. Som f.eks. bryllup.

Jeg har en følelse av at denne listen vil utarte seg etterhvert som dagen nærmer seg.

Har tidligere nevnt mangel på bryllupstema. Etter å ha lest over dette bør jeg kanskje kidnappe Rema 1000; Den enkle er ofte det beste.

Håper jeg…

(Men jeg har bryllupsblogg da! Det er jo alltids noe!)

En inngangsmarsj litt utenom det vanlige

Du har kanskje sett den allerede.

Jeg har sett den blitt linket til flere steder, og selv om jeg har sett den noen ganger nå så må jeg fremdeles både smile og svelge unna klumpen i halsen når jeg ser den. Jeg skylder på Bridezilla-hormonene. Høhø.

Jeg tror at vi selv velger en litt enklere og mer tradisjonell variant.

Hårdilemma. Part I

Dette blir nok en føljetong uten sidestykke. Jeg har kronisk hårkrise og bør finne meg en fast frisør i god tid før den store dagen. Kanskje allerede veldig snart. Siden ingen frisører er tilgjengelige for meg en lørdag kveld tyr jeg nå til dere som bor på Det Store Internettet.

Bilde og redegjørelse følger:

Vanligvis er håret i en strikk nå om dagen, med luggen dratt bakover med spenner. Det dårlige bildet er kun til ære for dere.

Så… Altså. Jeg er veldig glad i krøller, så nederst i håret ser vi tydelig rester av kjøpekrøll anno 2009. Jeg vurderer å fornye, men det sliter på håret, og kjøpekrøll lager mindre krøller enn jeg egentlig ønsker meg. Selv om jeg ikke angret på jeg tok det i desember i fjor. Det hjalp meg gjennom vinteren.

Også var det luggen. På den store dagen ønsker jeg å sette det opp, med luggen blandet inn i resten av håret. Det er vel ikke forsent å klippe brynkort lugg nå?

Også var det fargen da. Jeg er egentlig askegråkommuneblond. Akkurat nå er jeg blond nærmest hjernen, og resten av håret har blitt farget uendelig mange ganger. Stort sett i brunt eller lysebrunt, men nå er det nesten svart i tuppene. JA, jeg gjør det selv, og er ikke spesielt nøye når jeg gjør det, så jeg blir gjerne litt spraglete. Eller en tricolor, om jeg hadde vært katt. Jeg vurderer avfarging hos frisør, og prøve å få en lysebrun askefarge.

Jeg har sett på mange fine bryllupsfrisyrer, og dette er vel den jeg har likt best.

Sånn ellers kan jeg legge til at det er årevis siden jeg har klart å holde håret mitt langt over så lang tid. Jeg klipte bort en hel del i mars, men det var uansett langt. Min livssyklus er normalt slik: spare – klippe – angre – spare – klippe – angre – spare – klippe – angre – spare… Osv., så det er vel unødvendig å si at dette har vært en tung periode for meg. Jeg har nemlig alltid tenkt at jeg skal ha langt hår den dagen jeg gifter meg, så voldsom klipping nå er ikke aktuelt. Selv om jeg klør etter en Selma Lønning Aarø- eller Lise Karlsnes-bob. Veldig! Men det får jeg heller spare til hvetebrødsdagene. Først: Løse hårkrise! Lugg, farge, krøller… Så mange ting å ta stilling til!

Bryllupstema?

Det er visst vanlig å ha bryllupstema. Fargetema, som i og for seg er greit nok. Det skal jeg alltids klare. Og f.eks. et slagord som en rød tråd.

«Hans siste og hennes første eneste» ble ikke godkjent av mannen. Forstå det den som kan. Så da vet ikke jeg. Forslag?

Bill.mrk. Rådvill

Kirke eller ikke kirke

Man skulle tro det var et enkelt valg, men det var det ikke for oss.

Let’s face it; vi går aldri i kirken med mindre det er snakk om dåp, konfirmasjon eller bryllup. Kanskje en og annen gang på ferie bare for å se hvordan den ser ut på innsiden. Jeg har døpt min sønn, og synes kirken er et fint sted for ritualer og tradisjoner. For meg er det en del av norsk kulturarv.

Mannen kommer fra Sørlandet, og vi tilbringer litt tid der nede i helger og ferier. Tromøya er idyllisk, og vi bestemte oss for at det var et fint sted for en vielse og bryllupsfest. Vi blinket oss ut Tromøy kirke og selskapslokale en kilometer unna.

Siden vi ikke nødvendigvis tror på Jesus og Gud fra bibelen, og ikke vil fremstå som komplette hyklere vurderte vi også andre alternativer. Ikke minst fordi vi kunne tenkt oss en uformell vielse uten at det betyr å stikke innom et kontor i byen en ukedag.

Vi så for oss selskapslokalets rosehage som et alternativ. For å få Humanetisk forbund ut dit ville det kostet 3900,- for selve vielsen, 950,- for innmelding av en oss (høyere medlemskontingent siden ingen av oss vil melde oss ut av statskirken), og i tillegg til reisegodtgjørelse dersom vielsen finner sted utenfor bostedskommunen. Og vi holder til 27 mil fra Tromøya. Vi vurderte også Sosialhumanistene som et godt alternativ, men disse har sine vigslere stasjonert i Oslo, Stavanger og på Hamar. Dermed slo vi oss til ro med at det blir i regi av kirken. Tromøy kirke er nydelig, vi har begge en hang til det sakrale, vi skal velge ut noen fine salmer og soloinnslag som er i vår ånd. Det er mulig vi undersøker med presten om han vil ta vielsen ute i rosehagen, men vi venter til det nærmer seg litt.

Vi er klare for kirken!  (…tror vi!)


Kliss klass

Husets 9-åring:

Johnny kaller deg bare Pus, men du er jo ikke akkurat noen katt.


Mjau.

Ubalanse

Venstre side: Har ikke rukket å begynne på den enda, men har de beste intensjoner om å komme igang.

Høyre side: Midt i samtlige av de. Akkurat nå er bunken litt lav i forhold til hva den pleier å være.

Ting som kan gå galt

Det hersker ingen tvil om at det er en rekke ting som kan gå galt på den store dagen.
Det er fristende å nevne i fleng, men for å ikke hause meg selv mer opp tror jeg at jeg lar være.

Én ting er at min kjære ikke dukker opp. Det tør jeg ikke tenke på engang. Men hva om presten ikke dukker opp?

Min fetter døde alt for ung. I hans begravelse kom det aldri noen for å forrette. Begravelsen fant sted kl 14, og ti minutter før fikk hans foreldre telefon om at vedkommende hadde forsovet seg(!), og ikke kunne komme. De måtte ta seg av all snakking selv. De klarte det beundringsverdig bra, men jeg kan bare forestille meg hvilket mareritt det må ha vært.

Jeg skal være glad bare brudgommen stiller, jeg.

Ambivalens

Kveldsprat etter at vi har tilbragt to kvelder med mannens gode venner uten at vi har fortalt de om den forestående begivenhet.

Er du ikke helt komfortabel med at vi skal gifte oss?
Jooo? Jojo. Vi har bestemt oss for det.
Jeg hører du sier det. Men jeg ser ikke at du mener det.
Det vil alltid være en ambivalens. En motstand.
Hva går DIN motstand ut på?
Det er en stor ting. Kirke, fest, være i fokus… Det blir så mye.
Det trenger ikke å være det. Vi kan gå på tinghuset i lunsjpausen din og…
Nei, vi kan ikke det. Det må være en markering. En feiring. Alt annet hadde blitt feil.
Dessuten har ikke du gjort dette før. Det er jo første gang for deg.
ENESTE! For meg er ikke dette et 2. gangs bryllup. This is it.
Det første bryllupet var så jævlig bra. Helt i vår ånd. Masse mennesker, litt bohemaktig. Mange historier, veldig mye latter og rett og slett fryktelig gøy.
Mmhm.
Og sånn må jo dette bli også. Helt i vår ånd.
Tror du ikke det blir det?
Jo. Etter vi snakket om mat, gjester og alt så tror jeg faktisk det.
Og jeg gleder meg til selve ekteskapet. Å være gift med deg.
Så får vi jo til og med guds velsignelse. Ikke dårlig bare det.
Kanskje det var der det gikk galt sist.

Kveldens konklusjon: Vi gleder oss. Men en av oss har ikke det helt store behovet for å dele gleden med andre. Den andre av oss må bare akseptere dette.

10 måneder igjen

I dag er det ti måneder til den store dagen.

Jeg og min tilkommende tilbringer noen dager i et sommerhus i Thisted nå. Akkurat nå løper han. Jeg spiser sjokolade. Sånn er det ofte.

Etter grundig bryllupsresearch både på Det Store Internettet, hos gifte venner og bryllupsmagasin (Bare ETT!! Jeg har IKKE tatt av!), så har jeg skjønt at dette er noe som må planlegges. I utgangspunktet ville jeg bare bli kone, og selve dagen var ikke så viktig. Det var før, det. Fra vi bestemte oss for at dette er noe som må feires med en liten sammenkomst har jeg fått mye å tenke på. Jeg er nok langt ifra en skikkelig Bridezilla, men dagen er viktig! Jeg har en mistanke om at min kjære ikke er fullt så detaljfokusert som det jeg er, ihvertfall ikke så lang tid i forveien. Det hadde faktisk bekymret meg om han hadde vært det.

Men noen ting har vi klart:

  • Kirke. Booket og bekreftet.
  • Selskapslokale ligeså.
  • Forlovere har sagt ja
  • Menyen er bestemt
  • Gjesteliste er under utarbeidelse, men det hersker enighet så langt

Dette er det viktigste, er det ikke? Så har jeg vi ti måneder på å pusle med resten. Mannen har tatt på seg å kontakte musikere og solister. Hvor lang tid skal jeg gi ham før jeg tyr til trusler? En måned? Et halvt år? 9 måneder og 20 dager? Jeg trenger retningslinjer her.
Jeg har plassert min blogg i Oppegårdnorske bloggkart!

 

Ja, så gifter vi oss da

Jeg er Linda. Jeg skal gifte meg med Johnny.
Da han for 3 måneder siden i et ubetenksomt øyeblikk nevnte at vi burde gifte oss valgte jeg å tolke det som et frieri, og har brukt det mot ham siden.
Han skjønte raskt at det ikke var noen vits i å kjempe imot, og han begynner nå å nærme seg en slags velvilje ovenfor det som skal skje.
11. juni 2011. Da gifter vi oss. Kirken er booket. Selskapslokalet er booket.
Johnny er past the point of resque.
Han har vært gift en gang før, og syntes det kanskje holdt.
Jeg har IKKE vært gift før. Jeg har alltid drømt om å bli kone.
«Du kommer til å bli en perfekt kone for en mann en gang i fremtiden.», sa Johnny da vi hadde hengt sammen en tid.
Jeg tror ikke han mente at det kom til å bli ham. Av og til lurer jeg på om han fremdeles tenker det. Når han sier «Og snart skal du gifte deg!». «VI skal gifte OSS.», sier jeg da.
For det skal vi jammen meg!

Linda twitrer

Feil: Twitter svarte ikke. Vennligst vent noen minutter og last denne siden på nytt.

Oppgi din e-postadresse, og du får beskjed om nye innlegg.

Bli med 811 andre følgere

Hyggelig at noen stikker innom!

  • 65 711 besøk siden august '10

Bloggurat

Bloggurat