Et aldri så lite sidesprang fra alt bryllupspjattet.
Vi er glade i filmer, bøker og musikk. En av mine sære sider er at jeg helst ikke tar imot anbefalinger fra andre. Dersom noen sier at «dette MÅ du bare lese/høre/se», så mister jeg faktisk all lyst. Veldig dumt, siden jeg går glipp av masse bra. Ting skal helst bare komme til meg. Noe jeg oppdager ved en tilfeldighet. En bok jeg tilfeldigvis tar frem og ser på når jeg står i bokhandelen, musikk jeg finner ved å leke rundt på youtube. Johnny er flinkere til å ta for seg anmeldelser fra alle mulige instanser.
Sånn sett er det godt gjort at jeg kom over Min Kamp, all den tid man ikke kan unngå å lese eller høre om Knausgård overalt det siste året. På sensommeren i fjor satt vi ved frokostbordet på Tromøya. Johnny leste avisen og lo litt av at Knausgård, som vokste opp på nettopp den øya, skulle utgi en serie på 6 bøker om sitt liv, totalt utleverende. Jeg fant prosjektet så sært og interessant at jeg ble utrolig nysgjerrig, og kjøpte heldigvis den første så snart den var i salg. Ja, heldigvis at ingen rakk å anbefale meg det. Jeg hadde allerede En tid for alt i bokhylla, men hadde aldri begynt på den (for mange anbefalinger, kanskje?)
Det var kjærlighet fra første kveld. Det første som slo meg var språket. Jeg tok meg god tid når jeg leste. Ren, skjær nytelse. Etterhvert opplevde jeg, som titusener av andre at Knausen beskrev meg. Min usikkerhet. Min egoisme. Alt som var mitt. Det som kom overraskende var behovet jeg hadde for å forsvare ham. Flere venner oppfattet at jeg virkelig digget bøkene, og jeg måtte stadig anklager som «Hvordan kan du lese noe så kjedelig?». Som jeg har sagt mange ganger «Man leser virkelig ikke Knausgård for spenningens skyld.» Da kan man sikkert lese Stieg Larsson eller no’ sånt. Jeg leser kort og godt fordi blottleggelsen er så facsinerende, språket så godt og gjenkjennelsen så stor.
«Enn å gjøre noe sånt mot kona si!», har jeg hørt flere si. «Hun må jo være så sinna på ham!». Først av alt klarer jeg ikke å se hva han gjør galt. Han skriver ikke noe sjokkerende. Ikke noe som ikke egentlig er ganske normalt, det eneste som er litt mindre vanlig er at noen setter ord på det og attpåtil i et slik verk. Selvfølgelig er Linda inneforstått med prosjektet hans. Han sier selv at hun også er forfatter, og har vist ham stor raushet. Jeg synes ikke han stiller forholdet deres i et dårlig lys, heller et ganske realistisk lys. Veldig befriende.
Jeg har selvsagt ikke gått glipp av Tonjes radiodokumentar. Jeg forstår at det ikke er stas å få vite om utroskap i bokform, at hun føler seg utlevert. Men det er jo også sånn at det er vel strengt tatt han selv i det ekteskapet som først og fremst blir utlevert. Og Tonje hadde vel også mulighet til å si sitt, men uttaler at det var viktig for henne å ikke redigere ham.
Johnny leser også. Hans begeistring er ikke like stor som min, og siden han alltid er midt inne i ca 7 bøker samtidig er han nå på slutten av Min Kamp 2. Han liker, men finner alt hverdagslivet til Linda og Kallebassen kjedsommelig. Han har ved flere anledninger kalt meg relasjonsjunkie, og mener det forklarer mye av hvorfor jeg finner dette så bra. Jeg liker også hvordan hver bok har sin stemning for meg. Nr. 1 som velskrevet og sår. Toern som den gode samlivsromanen. Nr. 3 som den triste oppvekstboken, med endel muntre innslag. I tillegg til at den er utelukkende fra Tromøy, selveste bryllupsøya vår. Firern fant jeg tidvis hysterisk morsom og med stadig ønske om at «Nå MÅ han da få pult!». Femmern var kul. Synes jeg. Og nå er jeg både veldig spent på den siste, og gruer meg avsindig til siste punktum.
Jeg har tidligere sagt at jeg ikke er lei av å lese Knausgård, men at jeg er lei av å lese OM ham. Jeg vil aller helst ha ham helt for meg selv uten at han skal være allemannseie. Jeg får trøste meg med at Folk Flest leser ikke Knausgård. (Folk flest bor i Kina). Men nå har han altså inntatt Sverige.
Hjelp, vi gifter oss! 