En inngangsmarsj litt utenom det vanlige

Du har kanskje sett den allerede.

Jeg har sett den blitt linket til flere steder, og selv om jeg har sett den noen ganger nå så må jeg fremdeles både smile og svelge unna klumpen i halsen når jeg ser den. Jeg skylder på Bridezilla-hormonene. Høhø.

Jeg tror at vi selv velger en litt enklere og mer tradisjonell variant.

Reklame

Kirke eller ikke kirke

Man skulle tro det var et enkelt valg, men det var det ikke for oss.

Let’s face it; vi går aldri i kirken med mindre det er snakk om dåp, konfirmasjon eller bryllup. Kanskje en og annen gang på ferie bare for å se hvordan den ser ut på innsiden. Jeg har døpt min sønn, og synes kirken er et fint sted for ritualer og tradisjoner. For meg er det en del av norsk kulturarv.

Mannen kommer fra Sørlandet, og vi tilbringer litt tid der nede i helger og ferier. Tromøya er idyllisk, og vi bestemte oss for at det var et fint sted for en vielse og bryllupsfest. Vi blinket oss ut Tromøy kirke og selskapslokale en kilometer unna.

Siden vi ikke nødvendigvis tror på Jesus og Gud fra bibelen, og ikke vil fremstå som komplette hyklere vurderte vi også andre alternativer. Ikke minst fordi vi kunne tenkt oss en uformell vielse uten at det betyr å stikke innom et kontor i byen en ukedag.

Vi så for oss selskapslokalets rosehage som et alternativ. For å få Humanetisk forbund ut dit ville det kostet 3900,- for selve vielsen, 950,- for innmelding av en oss (høyere medlemskontingent siden ingen av oss vil melde oss ut av statskirken), og i tillegg til reisegodtgjørelse dersom vielsen finner sted utenfor bostedskommunen. Og vi holder til 27 mil fra Tromøya. Vi vurderte også Sosialhumanistene som et godt alternativ, men disse har sine vigslere stasjonert i Oslo, Stavanger og på Hamar. Dermed slo vi oss til ro med at det blir i regi av kirken. Tromøy kirke er nydelig, vi har begge en hang til det sakrale, vi skal velge ut noen fine salmer og soloinnslag som er i vår ånd. Det er mulig vi undersøker med presten om han vil ta vielsen ute i rosehagen, men vi venter til det nærmer seg litt.

Vi er klare for kirken!  (…tror vi!)

Ting som kan gå galt

Det hersker ingen tvil om at det er en rekke ting som kan gå galt på den store dagen.
Det er fristende å nevne i fleng, men for å ikke hause meg selv mer opp tror jeg at jeg lar være.

Én ting er at min kjære ikke dukker opp. Det tør jeg ikke tenke på engang. Men hva om presten ikke dukker opp?

Min fetter døde alt for ung. I hans begravelse kom det aldri noen for å forrette. Begravelsen fant sted kl 14, og ti minutter før fikk hans foreldre telefon om at vedkommende hadde forsovet seg(!), og ikke kunne komme. De måtte ta seg av all snakking selv. De klarte det beundringsverdig bra, men jeg kan bare forestille meg hvilket mareritt det må ha vært.

Jeg skal være glad bare brudgommen stiller, jeg.