Au.
I dag har jeg vært på kafé med gode venninner. En av de har blitt bedratt på det groveste, og går igjennom veldig vonde dager nå. Jeg har så fryktelig vondt av henne, og skulle ønske jeg kunne gjøre mer for at det raskere skal bli bedre.
De siste fredagene har vi sett serien Elskerinner på NRK1. En solid dose hverdagsrealisme. Løgner, svik og bedrag. Deprimerende fordi skilsmissestatistikken taler for seg, og venner man trodde alltid kom til å holde sammen går fra hverandre. Jeg snakker med mennesker jeg møter på min vei, og oppdager at det skurrer bak fasaden. Enkelte biter tenna sammen og holder ut fordi «livet bare ble sånn», andre er forsåvidt fornøyd med tilværelsen, men kaster alt på båten når noe mer spennende dukker opp. For hvilken traust ektefelle kan måle seg med en nyforelskelse?
Tidligere har jeg ikke latt meg anfekte av disse tingene på samme måte, men som bride to be blir jeg lett motløs, og er ikke like mottagelig for kjærlighet som dør, romantisering av utenomekteskapelige eskapader og alt som blir ødelagt fordi en av partene søker mer spenning. Dersom Johnny hadde bedratt meg fordi jeg ikke var spennende nok, ikke bra nok så hadde jeg blitt knust. Rett og slett. Da håper jeg at jeg enten aldri hadde funnet ut av det, eller at han hadde hatt respekt nok for meg til å forlate meg først.
Jadda, jadda. Jeg skjønner at dette er kan hende naivt babbel mens jeg befinner meg i førbryllupsbobla. Jeg skjønner at ting ikke er sorthvitt, og jeg støtter alltid venninner uansett hva de gjør fordi jeg er glade i de. Jeg forstår at ting kan skje, at forhold forandre seg.
Men akkurat nå. Akkurat nå for tiden vil jeg høre om de som har det bra sammen. De som holder sammen. De som er trofaste. Jeg vil høre om kjærligheten som er sterk og som tåler alt. Kan du fortelle meg om den?
Vi så Another Year på kino denne uken. En nydelig film med et rørende samspill mellom ekteparet i hovedrollene. «Sånn vil vi ha det!», sa vi da vi gikk mot bilen etter filmen. Johnny sier at hans forbilde er Jeff Bridges, Hollywood trofaste familiemann. Jeg vil leve etter Walk the Line.
Hjelp, vi gifter oss! 
Kom tilfeldigvis over bloggen din, og kan fortelle om kjærligheten til mine foreldre.
De traff hverandre når de var 16, giftet seg når de var 23, fikk barn #1 når de var 25 og #2 når de var 30.
Nå, 40 år etter at de traff hverandre, så er de fortsatt sammen – og lykkelige!
Jeg vet at det har vært tunge perioder, men de har valgt å holde sammen. Og etter at vi ungene flyttet ut, så ble de som nyforelsket igjen.
Vi kan bare håpe, og jobbe for, at vi skal være like heldig som dem! 🙂
Lykke til med det forestående bryllupet!
Sånne historier er fine!
Jeg ble jo noe deprimert av så mange visninger av dette innlegget, men ingen solskinnshistorier.
Kom også over denne bloggen helt tilfeldig. Litt skremmende også for meg å se så få innlegg under kommentarer. Men kanskje ikke uventet.
Du er inne på mye av essensen ved å lykkes her, tror jeg. Visst nok vil nok livet som leves sammen «for evig» være fylt med en og annen torne også, men skal en få nyte rosene i livet, tror jeg det er en nødvendighet å ha med seg. Det er jo først når man lærer å kjenne det vonde, en virkelig kan kjenne det gode. 🙂 Det er nok mange ting som spiller for å få et forhold til å være, en av dem er å være like så opptatt av at den andre parten har det minst like bra, som en selv. Jeg kunne nok ha skrevet mye mer om dette, men sitter med mobilen foran meg og skriver…mye enklere med Pcen 🙂 og jeg har vel fått sagt det meste. Jeg har nok ikke noen favoritt, etter over førti år som gift og 43 år med kjærringa. Samme kjærring. Nb. Kjærring kommer av kjær og må leses slik her. 🙂 Ønsker dere lykke til, håper dere holder ut, er oppmerksomme på hverandre, slik at dere ikke stikker dere for mye. Da klarer dere det fint.
Takk for titten og stikk gjerne innom hos meg, på mine Blogger. Et fosils Blogger. 🙂
Tusen takk for kommentaren! Den gjorde meg rørt.